Rasmus Malling-Hansens foredrag ved abnormeskolemøtet i København 1872.

1800-tallet var tiden for de store pionerene innen undervisning og opplæring av barn med ulike utviklingshemninger. Hittil hadde de fleste av disse barna blitt bortgjemt i skam, og mange vansmektet under dårlige forhold i stor fattigdom. Men over hele Europa ble det tatt initiativer for å gi disse ulykkelig stilte barna opplæring, og forståelsen for at et fysisk handikap ikke nødvendigvis medførte at vedkommende var mentalt tilbakestående våknet blant mange humanistisk innstilte mennesker, som opprettet skoler og institusjoner i privat regi. Og at samfunnet visste å verdsette deres innsats, vistes tydelig ved at mange av dem mottok samfunnets høyeste utmerkelser og fortjenestemedaljer for sin innsats.

Som alltid når nye prosjekter skal settes ut i livet var man i de første årene ofte prisgitt en viss prøving og feiling, og de forhold som preget samfunnet ellers, gjorde seg også selvfølgelig gjeldende på de nyopprettede skolene. Når man ser tilbake på den første undervisningen av handikappede barn, må man vokte seg vel for å bruke nåtidens kritiske briller når man vurderer resultatene under den spede begynnelsen. Fattigdom og sykdom var utbredt også i de private hjem, og det at forholdene på skolenes internater ofte kunne være kummerlige, med liten plass, lite fritid, mangelfullt kosthold og lite frisk luft, og som en følge av dette; høy dødelighet, skyldtes det mer en generell manglende forståelse for barns behov i hele samfunnet, enn det skyldtes at pionerskolenes ledere var spesielt lite forståelsesfulle, eller at de ønsket å tjene penger på sine skoler. Typisk for denne tiden var at barna ofte ble drevet alt for hardt, og man hadde generelt liten forståelse for deres behov for lek og fritid – de skulle kort å godt begynne å gjøre nytte for seg alt i ung alder. Man må heller ikke misforstå begrepsbruken som ble anvendt i disse første årene. Begreper som ”abnorm”, ”idiot” og ”åndssløv” hadde på ingen måte den odiøse klangen som de har i dag, men var ganske nøytrale begreper som anvendtes for å betegne ulike barns avvik fra det normale – uten at det dermed lå noe nedsettende i dem. Det har tydeligvis vært slik til alle tider at begreper som anvendes for å betegne et eller annet avvik fra det normale, etter en stund endrer meningsinnhold, og til slutt ender opp som nedsettende betegnelser som ingen vil ha sittende på seg. Når man leser hvordan de første pionerene innen undervisningen av barn med ulike utviklingshemninger omtalte de elevene de hadde satt seg fore å dra frem i lyset og gi opplæring, blir man slått av deres store omsorg og omtanke for dem som av forskjellige grunner falt utenfor det ordinære skolesystemet, og de fortjener i høy grad å bli omtalt med hedersbetegnelsen ”menneskevenner”.

Rasmus Malling-Hansen var i høy grad en av disse pionerene, og hans aller største fortjeneste som utdanningsreformator, var kanskje at han helt fra sine første år som forstander for det statlige Døvstummeinstituttet i København, arbeidet aktivt for å samordne de ulike instituttenes virksomheter, og få dem inn under en felles overordnet undervisningsplan. I København fantes det på Malling-Hansens tid to viktige institutter som drev undervisning av døve barn – det offentlige som han var leder av, og Kellers døveskoler, opprettet av Johan Keller, som i tillegg også drev opplæring av multihandicappede. Det var spesielt to problemer som gjorde seg gjeldende i forholdet mellom den offentlige og de private skolene, og det største var knyttet til den økonomiske siden av saken. Døvstummeinstituttet fikk en fast årlig støtte, mens de Kellerske skolene fikk økonomisk støtte basert på antallet elever. Dette førte etter Malling-Hansens mening til at det oppsto et visst konkurranseforhold mellom de to skolene, og han mente at Keller tok opp for mange elever til sin skole, og at mange av dem heller burde ha fått sin opplæring på Døvstummeinstituttet. I tillegg til dette var det problemer knyttet til elevenes kognitive evner og grad av hørselshemning, og i den forbindelsen også hvilket metodevalg den enkelte profiterte best på. På instituttet undervistes det etter den tradisjonelle tegnmetoden, der hver bokstav i alfabetet hadde sitt eget tegn, mens Keller underviste etter både denne metoden, og den mer moderne talemetoden, eller leppeavlesning uten bruk av tegn. Hver metode hadde sine tilhengere, som ofte kunne være ganske blinde for de fordelene som lå i den metoden de selv ikke gikk inn for. Malling-Hansen var her en utpreget pragmatiker, og innså at begge metodene hadde sin berettigelse for ulike grupper av elevene avhengig av deres hørsels- og kognitive evner. Verdt å merke seg er for øvrig at det fantes et tredje alternativ, som ingen ennå hadde fått øynene opp for, nemlig de døves eget tegnspråk, som skilte seg fra det ”offisielle” tegnspråket ved at tegnene ikke viste alfabetet, men ord og setninger, med en helt egen oppbygning og grammatikk. Først på et senere tidspunkt ble dette språket, som var de døves foretrukne, trukket inn i opplæringen av døve barn.

På Malling-Hansens initiativ, ble det i 1867 innført en organisering av undervisningen som ble omtalt som ”den danske deling”, og som var det første forsøket på å gi elevene en undervisning som var spesielt tilpasset deres evner og forutsetninger. Man ble enige om at de egentlige døvstumme – de som ikke hadde noen hørsel og som hadde vært døve hele sitt liv -  skulle undervises på det kongelige Døvstummeinstituttet etter den tradisjonelle tegnmetoden. Mens de uegentlige døvstumme – de som hadde en viss hørselsevne tilbake eller som ikke hadde vært døve hele sitt liv – skulle undervises i de Kellerske anstalter etter talemetoden. I tillegg skulle de Kellerske anstalter fortsette som før å undervise de som i tillegg til å være døve, også var mentalt tilbakestående. De skulle undervises etter tegnmetoden.

I tillegg til å være en meget fremsynt reformator, sørget Malling-Hansen også for at forholdene de døve barna levde under bedret seg betraktelig under hans ledelse. Han sørget for at barnas arbeidsdager ble noe kortere, ved at den tiden de måtte arbeide i skolens verksteder ble forkortet, og han opprettet også en skolehage, der spesielt jentene fikk tilbringe en god del tid ute i frisk luft. Han var i tillegg meget opptatt av skolens ventilasjonssystem, og sørget for at inneklimaet ble betydelig forbedret, både med luftutskifting og arealutviding. I tillegg til dette endret hans skolens bespisningsreglement, og det var gjennom systematiske undersøkelser av barnas vektøkning og høydevekst for å undersøke om de fikk et tilstrekkelig godt ernæringsgrunnlag, at han gjorde sine banebrytende oppdagelser av at de ikke vokste jevnt og trutt gjennom hele året, men at veksten og vektøkningen gikk i sykluser gjennom hele året, etter et spesielt mønster. Som et meget godt resultat av Malling-Hansens bestrebelser på å gjøre vilkårene barna levde under kan nevnes at på slutten av hans tid som forstander var dødeligheten blant barna på Instituttet lavere enn i samfunnet for øvrig.

Syv år etter at Rasmus Malling-Hansen overtok posten som forstander ved det kongelige Døvstummeinstituttet i København, mødtes representanter for Nordens ”abnormeskoler” til "Det første nordiske Lærermøde for Blinde-Døvstumme- og Aandssvageskolerne i Damark, Norge, Sverige og Finland". Møtet ble avholdt i uken 25. til 29. juni, og falt sammen med den store Kunst- Jordbruks- og Industriutstillingen i København, og Malling-Hansen var en meget sentral aktør både på skolemøtet og utstillingen. Man kan lese om forhandlingene på møtene i "Nordisk Tidsskrift for Blinde,- Døvsumme og Idiotskolen", som hadde rikholdige referater fra alt som foregikk, og en setning fra forstander Johan Kellers foredrag "Have vi blot tilnærmelsesvis naaet Maalet" fra torsdagsmøtet synes jeg betegner meget godt den ånd som preget deltagerne:

”Her var altsaa i Norden fuldt op af Arbeide naar Menneskehedens Pligter mod den Aandssvage nogenlunde skulde skee Fyldest, og idet Taleren henviste til sine Skrifter og Bladartikler om denne Sag, udtalte han det Haab, at dette Møde yderligere vilde virke til i Nordens Lande, at vække Bevidsdheden om hvilke Offre, vore ulykkeligt stillede Medmennesker endnu krævede af Samfundet som en nogenlunde Erstatning for de tilsyneladende af Skjæbnen, men i Virkelighed ved Samfundets Brøst dem paaførte Savn.”

Herfra sakser jeg også referatet av den aller første av Rasmus Malling-Hansens offentlige taler som er bevart. Han var i 1872 blitt omtrent 37 år – en meget ung alder for en mann med hans posisjon; forstander og prest ved Danmarks eneste offentlige døvstummeinstitutt. Men han hadde allerede rukket å gjøre seg bemerket på mange forskjellige områder, ikke minst som oppfinner av verdens aller første kommersielt produserte skrivemaskin: Skrivekuglen, og nøt allerede stor respekt i kretsen av ”abnormeskolelærere”. Og da deltagerne bestemte at de ville nedsette en nordisk komite for å utarbeide et fingeralfabet og tegnspråk som skulle være felles for hele Norden, var han nærmest å regne som en selvskreven deltager, og han ble foreslått sammen med direktør Borg, pastor Alopæus og forstander Balchen i Kristiania - alle sentrale aktører i døvstummemiljøet. Deltagerne fra hele Norden tilbragte også en dag ute på det kongelige Døvstummeinstituttet, og de fikk blant annet overvære Malling-Hansen idet han eksaminerte skolens avgangsklassen ved hjelp av talemetoden; klassen hadde fått så godt som hele sin opplæring og undervisning ved hjelp av denne metoden, og tilhørerne fikk til fulle erfare at Malling-Hansen på ingen måte var stivnet i fortidens metoder, men meget tidlig tok i bruk de mest moderne metodene - men som sagt; uten å være noen fanatiker hverken på tegnmetodens eller talemetodens vegne. Man fikk også besiktige skolens verksteder og overvære undervisningen i andre klasser, og Malling-Hansen holdt et foredrag om det emnet som på dette tidspunket opptatte ham sterkest, undervisningen av de uegentlige og egentlige døvstumme etter forskjellige metoder, og i hver sine klasser. Dessverre er referatet relativt kort og saklig, og her er ikke noe spor av Malling-Hansens rike evne til å krydre sine foredrag med dagligdagse hendelser og humor, som vi kjenner f eks fra foredraget på det store lørermøtet i 1890.

     ”Fredagen den 28de Juni Kl. 9 om Formiddagen mødtes man paa det Kgl. Døvstummeinstitut, hvor man overværede Undervisningen i de forskjellige Klasser. Forstander Pastor R. Malling Hansen holdt et foredrag ”Om Sondringen mellem egentlige og uegentlige Døvstumme”; Hovedindholdet heraf var:

     I næsten alle Udlandets Døvstumme-Anstalter undervises egentlige og uegentlige Døvstumme sammen gjennem alle Klasserne. Denne Sammenblanding er til stor Skade for den hele Døvstumme-Underviisning. De uegentlige Døvstumme, oftest ¼ til 1/3 af Elevantallet i en Klasse, kunne tale inden de komme i Anstalten, eller lære det ret hurtigt; de der have mistet Hørelsen efter hjemme at have lært at tale, møde i Anstalten med en Aandsudvikling, som er langt forud for den egentlige Døvstummes; intet Under altsaa at Læreren stærkt fristes til især at give sig af med sin Classes uegentlige Døvstumme og forsømme de andre. Besøg i Udlandets Instituter have ofte viist med hvilken Ukyndighed navnlig Taleunderviisningen drives i saadanne blandede Classer; men hvor lidet Læseren end kjenne til Taleorganerne, eller til sit Sprogs Lyd og deres Tilblivelsesmaade, og hvor ubehjælpsom og resultatløs derfor end hans Taleunderviisning er ligeoverfor de aødeles døve og stumme Børn, hans Klasse tager sig dog godt du for den mindre kyndige Besøgende, han har jo kun uegentlige Døvstumme at præsentere. – Den samvittighedsfulde Lærer kan vanskelig undgaae at komme til den modsatte Yderlighed, den at maatte lade sin Klasses langt fremmeligere uegentlige Døvstumme gaae for langsomt fremad, for at kunne faae de egentlige Døvstumme med under den hele fremadskridende Underviisning. – Fællesunderviisningen er altsaa enten til Tab for den uegentlig Døvstumme eller ogsaa for den egentlige Døvstumme, der bør da sondres imellem dem, de uegentlige Døvstumme undervises for sig, de egentlige Døvstuue for sig. Her hos os har en saadan Sondering fundet Sted siden 1867, de uegentlige Døvstumme indsættes til Underviisning i Hr. Forstander Kellers Døvstumme-Anstalt, medens det Kgl. Døvstumme-Institut kun underviser Børn, der ere aldeles døve og stumme.”

Slik talte altså Malling-Hansen på et tidlig stadium i hans undervisningskarriere. Men han stanset på ingen måte sitt reformarbeide der. Malling-Hansen fortsatte sitt utrettelige arbeid for å samordne undervisningen av de døvstumme gjennom hele sin tid som forstander frem til sin brå død i 1890. På hans forslag ble i 1880 opprettet nok et offentlig døvstummeinstitutt i Fredricia, som utelukkende drev undervisning etter talemetoden, og i 1890 ble de forslagene han som deltager i en offentlig utnevnt kommisjon for samordning av døvstumme-undervisningen i Danmark hadde ført i pennen, nesten uten unntak vedtatt, og det siste steget var dermed tatt i Malling-Hansens levetid for at samtlige døveskoler i Danmark skulle bli underlagt offentlig styring. De Kellerske anstaltene ble nå helt og holdent overtatt av staten, og Fredericia ble omgjort til en forskole, der alle døve barn ble innkalt til den første undervisningen, der deres evner ble kartlagt, og de ble deretter overflyttet til den skole eller det institutt som underviste etter de metodene som de best ville profitere på. Det Malling-Hansen hadde kjempet for hele sitt liv, at det ikke måtte eksistere et uhensiktsmessig konkurranseforhold mellom de private og offenlige skolene var derved oppnådd, og de siste hindringene ryddet av veien for at de døve barnas interesser og behov skulle være avgjørende for hvilken undervisning de skulle få.

Oslo, 26.09.09

Sverre Avnskog

Rasmus Malling-Hansens reise og opphold i Stocholm sommeren 1876 artet seg nærmest som den reneste triumfferden for ham! Det må ha vært en meget tilfredsstillende anerkjennelse av ham fra hans kolleger at han ble valgt til døvstummeseksjonens ordfører, og en meget god opplevelse da han opplevde å beherske rollen så godt, både i egne og andres øyne. I tillegg fikk han altså audiens hos den svensk/norske kongen, og fikk vise frem sin velkjente oppfinnelse, vedens første kommersielt produserte hurtigskrivemaskin, og fikk meget anerkjennende ord fra ham. Og triumfen ble toppet da han siste dagen av congressen også fikk presentere sin oppfinnelse til deltagerne fra hele Nordens spesialskoler. Livet smilte virkelig til RMH disse dagene, da han befant seg ved høydepunktet av sin karriere som forstander, pedagog og oppfinner. Veien fremover syntes belagt med ventende suksesser. Men avstanden er ikke stor fra de store gleder og seire til de dypeste skuffelser og sorger. I avslutningen av sitt brev til sin bror fra den 10. juli skriver RMH:

”min elskelige cäthe havde haft det meget anstrengt under min fravärelse, da flere af de velsignede smaaputter havde faaet skaalkopper som afslutning paa skarlagensfeberen – haaber jeg. de ere dog alle oppe.”

Hjemme i København ventet nemlig RMHs gravide kone Cathrine Georgia, med deres syv døtre. Og ikke mange månedene etterpå ble RMH rammet av det hardeste slaget som kan ramme en mann: ved forløsningen av de to tvillingjentene hun bar på, klarte verken de eller hun seg – og RMH sto plutselig tilbake uten det kjæreste han eide. Brevet til broren er det siste brevet vi vet om fra året 1876. Skrev han ikke mer i sin dype sorg, eller har hans familie valgt å destruere hans sorgfulle brev? Sorg og glede følges ad hånd i hånd, og om RMH opplevde store gleder og stor anerkjennelse, så slapp han heller ikke unna sorgen.

Oslo 06.02.11

Sverre Avnskog

Slik lyder Malling-Hansens brev til Harald Hirschsprung:

    DET KONGELIGE                                                    DEN   9   AUGUST    1884.

DØVSTUMME-INSTITUT

     I KJÖBENHAVN

DERES  VELBAARENHED

HR. PROFESSOR DR. MED. HIRSCHSPRUNG

     DERES VELVILLIGE MEDDELELSE I DAG OM AT MIN ”MEDDELELSE” MAASKE HELLERE BURDE VÄRE ET FOREDRAG I DE ALMINNELIGE MÖDER, NÖDER MIG TIL AT PRÖVE IGJEN PAA AT BESVÄRE DEM MED ET PAR LINIER.

     MINE UNDERSÖGELSER HAVE FÖRT TIL SAMLING OG TIL DELS TIL BEARBEIDELSE AF ET GANSKE BETYDELIG MATERIALE : - JEG HAR NU OVER 45000 HÖIDEMAAL, DER ER FORETAGET EN 17400 MASSEVEININGER HER PAA INSTITUTET OG EN 7000 PAA TRE ANDRE ANSTALTER, SAMT EN 6000 ENKELTVEININGER AF BÖRN, I ALT EN 30400 VEININGER. DETTE ER EN UALMINDELIG STOR OG EN FULDSTÄNDIG NY SAMLING, BAADE HVAD MASSEVEININGERNE OG DE DAGLIGE, JA FLERE GANGE DAGLIGE MAALINGER, SAMT DE GJENTAGNE ENKELTVEININGER ANGAAER. BELGISKE, ITALIENSKE OG AMERIKANSKE LÄGERS UNDERSÖGELSER AF BÖRNS HÖIDE OG VÄGT ERE BYGGEDE PAA KUN EEN ENESTE VEINING OG D°. MAALING AF HVERT ENKELT BARN.

     HOVEDRESULTATERNE, DER ERE UDDRAGNE OG TIL DELS ERE UDDRAGNE AF DENNE OPHOBNING ERE UTVIVLSOMT NYE FOR FYSIOLOGIEN OG VILLE TILLIGE AFGJORT FAAE BETYDELIG PRAKTISK VÄRDI.

     DET BLIVER MIG MER OG MER TYDELIG UNDER MIT ARBEIDE PAA ET FOREDRAG TIL DE 20 MINUTTER OG FOR EN SNÄVRERE KREDS, AT FRA FYSIOLOGERS OG LÄGERS SIDE MAA DET, JEG HAR AT SIGE ENTEN ERKLÄRES FOR AT VÄRE AF ALDELES FREMRAGENDE BETYDNING OG BÖR SAALEDES HOLDES FOR DEN STÖRST MULIG FORSAMLING AF LÄGER, ELLER OGSAA ER DET GRÄASELIGT VÄRDILÖST OG BÖR HELT UDELUKKES.

     JEG ER SELVFÖLGELIG NU SOM HIDTIL VILLIG TIL AT AFGIVE MIN MEDDELELSE I DERES SECTION, OG DET SAA MEGET MERE SOM JEG ER DEM HJERTELIG TAKNEMMELIG FOR, AT DE HAR GLÄDET MIG OG BEÄRET MIG OG MINE ARBEIDER MED DEN OPMÄRKSOMHED OG VELVILLIE AT OPFORDRE MIG TIL AT KOMME TIL KONGRESSEN; - MEN JEG SKULDE DOG TILLADE MIG AT HENSTILLE, OM DE SKULDE FINDE DET RETTEST AT TALE – OM MULIG – TIL PROFESSOR PANUM OM, HVORVIDT DER KUNDE GIVES MIG LEILIGHED TIL AT HOLDE ET FOREDRAG PAA EN HALV TIME VED DET SISTE ALMINDELIGE MÖDE.- PROFESSOR PANUM HAR VIST MIG OVERORDENTLIG MEGET VELVILLIE; MEN JEG ANTAGER, AT HAN ER SAA VÄLDIGT OPTAGET I DISSE DAGE, AT JEG IKKE TÖR ULEILIGE HAM MED EN SAADAN BREVLÄNGDE SOM DENNE. – NU VEL, - JEG VEED AT DE HR. PROFESSOR, VEL NOGET NÄR ER LIGE SAA STÄRKT OPTAGET; MEN DE VIL DOG NOK TILGIVE MIG MIT OVERFALD. - - - DIXI & LIB: ……

     N.B.- JEG GLEMTE VIST AT SIGE TYDELIG I DAG, AT JEG IKKE ER MEDLEM AF KONGRESSEN OG AT DETTE VAR GRUNDEN TIL AT JEG SPURGTE OM, HVORVIDT JEG KUNDE OVERVÄRE DE OMTALE FOREDRAG.

                                                                                 DERES ÄRBÖDIGSTE

                                                                     R. Malling-Hansen (med håndskrift)

Her følger så avisreferatet fra Malling-Hansens foredrag, slik det sto på trykk i "Nationaltidende" mandag aften den 18. august 1884. Referatet fremstår som om det er redaksjonens eget, men det er altså i realiteten forfattet av Malling-Hansens selv. Det må vel sies å være litt av en prestasjon, først ved egen innsats å skaffe seg innpass ved selve det store avslutningsmøtet ved kongressen med alle de største celebritetene til stede, for så i ettertid å forfatte omtalen av sitt eget foredrag og få det på trykk i en av de store hovedstadsavisene!

Om Børns Ernæring og Væxt.

     Pastor  M a l l i n g – H a n s e n , Forstander for det kongelige Døvstumme-Intitut, holdt sit Foredrag for Lægekongressen i Lørdags om Formiddagen. Uagtet der var Mødets sidste Dag, havde der samlet sig et stort Auditorium i Solennitetssalen. [1] Foredraget, der varte henved en Time, blev illustreret ved en halv Snes store Vægtavler, der viste Instituts-Elevernes Vægtsvingninger i over 2 Aar igjennem, ligesom ogsaa Svingninger i Børnenes Høidevæxt. Der paavistes først, hvorledes der vel i mange Lande var blevet anstillet vidtgaaende og omhyggelige Undersøgelser angaaende Næringsmidlernes Indvirkning paa det menneskelige Legeme med Hensyn til Vækst og Kraft-Udvikling, men at der ved disse Undersøgelser var den meget væsentlige Mangel, at Virkningerne af Bespisningen kun var iagttaget paa et Par Børn ad Gangen og kun nogle enkelte Dage ad Gangen. Der maatte forlanges lange Iagttagelser og Iagttagelser af et betydeligt Antal Børn, om Fysiologiens Resultater skulde staa til Troende. Foredragsholderen havde nu iagttaget 130 Børns Vægtsvingninger daglig i over 700 Dage, hans Veininger foretages tillige i tre andre Anstalter. Den foreløbige Bearbeidelse af dette rige Materiale havde ført til flere hidtil ukjendte Resultater. Kun nogle af Hovedresultaterne kunde blive forelagt Kongressen.

–Det paavistes saa hvorledes den gængse Antagelse, at et hvert antal Børns Vægtsvingninger et Aar igjennem kunde fremstilles ved en lige, skraat opstigende Linie, langtfra var rigtig; at der i Aarets Løb gjorde sig en Mængde Inskydelser gjældende, der havde en ensartet Indvirkning paa samtlige Børns Vækst, at disse Svingninger navnlig stode i Forbindelse med betydelige Temperaturforandringer, at det allerede med nogen Sikkerhed kunde paavises, at et Aar, i hvilket der kun indtraf faa pludselige og store Temperaturforandringer, var særdeles heldigt for den opvoksende Slægts Hælseudvikling.

Foredraget paaviste tre tydelig forskjellige Vækstperioder i hvert Aar. I den sidste Del af Foraaret og i de første to Maaneder af Sommeren aftage Børn betydelig i Vægt. Den Periode, i hvilken den betydeligste og hurtigste Vægtforøkelse intref, stragte sig fra Midten eller Slutningen af Juli til ind i November, efter hvilken Tid Væksten, for saa vidt den gav sig tilkjende i Vægtforøgelse, foregik med stor Langsomhed og med mange Standsninger og flere Vægttab, som kunde strække sig igjenem flere Uger. Foredragsholderen paaviste ved en Vægttavle, hvorledes Veininger med en Maaneds Mellemrum af et Antal Børn kunde føre til Resultater, der vare stik modsatte de sande, at saadanne Veininger, der vare aldeles upaalidelige, vildledende og altsaa skadelige, endnu foretages af Læger baade i Tyskland og Frankrig og rimeligvis alle Steder.

Foredraget gik saa over til at omtale Børnenes Madlyst-Svingninger, [2] der ligeledes godtgjordes at være fælles for alle Børnene; de havde alle havt en meget ringe Madlyst iaar i Begyndelse af Januar. Madlysten havde dernæst været i Stigning nogle Maaneder igjennem indtil i Midten af Marts, da den naaede sit Maximum baade for Drenges og Pigers Vedkommende, derefter var Madlysten en Ugestid i betydelig Aftagende, steg saa lidt igjen, men aftog snart gjennem forskjellige Afsatser indtil henimod Ferien i Begyndelsen af Juli iaar. Drengene spiste gjennemgaaende en Femtedel mere en Pigerne, medens disse ikke des mindre tiltoge meget mere i Vægt end Drengene i den behandlede Tid. Endelig Omtaltes, hvorledes de daglige Veininger saaledes havde ført til, at men nu med fuld Sikkerhed kunde paavise, at et nyt Spisereglement, der var bygget paa Videnskabens nuværende Resultater ikke i fjerneste Maade havde haft bedre Indflydelse paa Børnenes Legemsudvikling end det forkastede gamle. Det var en farlig Vildfarelse, om man troede at kunne slutte fra Næringsmidlernes Indvirkning paa Omsætningerne i det menneskelige Legeme nogle faa Dage igjennem til de samme Næringsmidlers Indvirkning for længere Tid.

Foredraget sluttede med Henvisning til, at det indvundne Materiale havde en Værdi af over 200.000 Enkeltveininger og med Opfordring til, at man i andre Lande vilde optage samme Slags Undersøgelser.

     Efter et meget livligt Bifald fra Tilhørernes Side udtalte Ærespresidenten, Professor  R a u c h f u s s [3] fra St. Petersburg, at han var vis paa, at han talte I alle Tilhørernes Navn, naar han nu bevidnede sin Tak for de høist interessante og nye Oplysninger, som Foredraget indeholdt, at der ingensinde før var bleven foretaget saa omfattende Undersøgelser I den angivne Retning, og at Masseveiningerne, der tillod saadanne daglige Veininger, var noget paafaldende nyt. Professoren mente, at det endnu var umuligt at bedømme Sagens Rækkevidde, men at de oplysende Resultater vare af en saadan Beskaffenhed, at de alvorlig opfordrede til disse omfattende Arbeiders Fortsættelse og Udvidelse til andre Forsøgsstationer. Han mente at burde opfordre Forsamlingen til endnu en Gang at tilkjendegive Pastor Malling-Hansen sin Taknemlighed for det ualmindelig omfattende og interessante Arbeide, han havde leveret. Forsamlingen sluttede sig med livlig Haandklap til denne Opfordring.

     Derefter udtalte Ærespresidenten, Professor  J a c o b y [4] fra New York, at det glædede ham meget, at den høit ansete Professor Rauchfuss havde talt, thi et Arbeide som det foreliggende maatte ikke forbigaas med Taushed. Han var i et og alt enig med sin ærede Kollega, men maatte dog bemerke, at Børns Vægtforøgelse ikke alltid burde sættes lig med Sundhed og Kraft. Pastor  M a l l i n g – H a n s e n  takkede de Herrer Ærespresidenterne og Forsamlingen og paaviste under Henvisning til nogle af Udtalelserne i Foredraget, at han var i fuldkommen Overensstemmelse med Hr. Professor Jacoby. Efter Mødets Slutning uddeltes et Par Hundrede Pjecer til Forsamlingen, hvori Pastor Malling-Hansen gjorde Rede for andre Resultater af sine Undersøgelser.

Fotnoter:

[1] SA: Bedre kjent som festsalen ved Universitetet i København.

[2] SA: Hvordan kunne så Malling-Hansen uttale seg så sikkert om barnas matlyst? Mye tyder på at han veide dem før og etter at de hadde spist middagsmat, slik at han helt nøyaktig kunne fastslå hvor mye mat de hadde inntatt.

[3] SA: Professor Karl Andreyevitch Rauchfuss, 1835-1915, meget betydningsfull pediatrisk professor fra St. Petersburg. Han fikk opprettet flere barnehospitaler i Russland og grunnla Det pediatriske Selskap i St. Petersburg og den Russiske Helsekomite for kvinner og barn.

[4] SA: Professor Abraham Jacobi, 1830-1919, regnes som den amerikanske pediatriens far. Han hadde en enorm betydning for barns helse, og en følge av hans arbeid var at det ble opprettet barneavdelinger ved stort sett alle de store sykehusene i USA. Han var en forkjemper for at all melk skulle kokes før den ble gitt til barn, og det sies at hans innsats på dette område reddet et så stort antall barn at kun oppdagelsen av penicilinen har hatt like stor betydning. Forsket spesielt på barns ernæring og forfattet et betydelig antall vitenskapelige arbeider. Grunnla American Pediatric Society i 1888 og var også president for the American Medical Assosiation.

Malling-Hansen knyttet mange kontakter med utenlandske vitenskapsmenn i forbindelse med sin forskning i barns vekst og vekstutvikling, og noen av dem møtte han helt sikkert i København i 1884. Da han i 1886 utga det som vel må sies å være hans hovedverk, Perioder i Børns Væxt og i Solens Varme, sendte han det ut til i alt 60 utenlandske og 150 danske vitenskapsmenn. I brev fra samme tid fortalte han at nesten samtlige mottakere i utlandet skrev tilbake og takket for verket, mens kun få danske mottakere tok seg bryet. Malling-Hansens forskning ble omtalt i mange artikler i utenlandske tidsskrifter og aviser, og i The Times i England ble den omtalt som årets nyvinning innen biologisk forskning. Det sto også en stor og meget rosende artikkel i The Times, selv om det ikke ville forundre meg om det var Malling-Hansen selv som hadde skrevet den; i det Times sto det at den var fra deres korrespondent i København. Men Malling-Hansen var meget dyktig innen faget ”public relations”!

Men faktum er i hvert fall at Malling-Hansens undersøkelser av veksten hos barn og i naturen for øvrig var de mest omfattende og grundige som inntil da var gjort på dette området, og de avslørte meget overraskende fakta, som var totalt ukjent inntil da. Senere år har det vært gjort flere lignende undersøkelser, blant annet av Gustav Nylund fra Sverige. Men hva så med Malling-Hansens teori om en helt ukjent såkalt vekstfaktor – og om sammenhengen mellom denne vekstfaktoren og variasjoner i solens varme? Akkurat denne hypotesen er det visst ingen som har undersøkt videre, og det virker som vitenskapen forklarer variasjonene i vekstperiodene på grunnlag av helt andre kriterier. Finnes den sammenhengen som Malling-Hansen syntes å kunne påvise? Forhåpentligvis vil få svar på det en eller annen gang i fremtiden….

Oslo, 14.07.08

Sverre Avnskog

     At man valgte nettopp Rasmus Malling-Hansen til å holde dette foredraget om døvstummeundervisningen i Danmark, hadde sine spesielle grunner. Malling-Hansen hadde på dette tidspunktet arbeidet i mer enn 25 år som døvstummelærer og forstander, og mer enn noen annen hadde han satt sitt preg på organiseringen av den danske døvstummeundervisningen.

     De som ansatte Malling-Hansen som forstander ved instituttet i København i en så ung alder - bare 30 år gammel - må ha forstått at de hadde med en usedvanlig begavet mann å gjøre. Og Malling-Hansen var ikke den som slo seg til ro med at alt skulle foregå etter gamle tradisjoner. Han oppdaget ganske raskt det uhensiktsmessige i at det eksisterte både private og offentlige døvstummeskoler som "konkurrerte" om de samme elevene, og som opptok elevene uten noe spesielt system eller noen tanker på barnas meget ulike grad av hørselshemming og kognitive evner. I København lå også den private døvstummeskolen, de Kellerske Anstalter, og etter initiativ fra forstander Johan Keller og forstander Malling-Hansen innførtes i 1867 "den danske deling", en oppdeling av de døvstumme i ulike katekorier etter deres evner - i uegentlige og egentlige døvstumme. Keller og Malling-Hansen fordelte de ulike kategoriene mellom de to instituttene, og dermed var det aller første skrittet tatt for å kunne gi de døvstumme i Danmark opplæring etter ulike metoder, som var tilpasset deres læringsevner.

     Malling-Hansen var godt orientert om de ulike metodene for undervisning av døvstumme - han hadde selv besøkt de fleste instituttene i Europa. I motsetning til mange andre, var han ikke en innbitt motstander av alt nytt, men han var heller ikke tilhenger av å forkaste alt det gamle fordi en ny metode var på moten. Malling-Hansen så godt at både den gamle tegnmetoden og den mer moderne talemetoden hadde sin berettigelse, og kunne fungere godt for ulike elever. Allerede i 1872 kunne deltagerne ved Abnormeskolemøtet i København det året overvære en eksaminasjon ved Malling-Hansen av hans avgangsklasse, som han hadde lært opp kun ved å anvende talemetoden. Men ellers behersket han selvfølgelig også tegnmetoden, og hans tegnspråk ble beskrevet som usedvanlig elegant og lettforståelig av hans samtidige.

     I 1880, også denne gangen etter initiativ fra Malling-Hansen, kom neste avgjørende trinn i utviklingen av døveundervisningen i Danmark. Det nye instituttet i Fredericia ble bygget, etter forslag fra Malling-Hansen, og han fikk også innsatt en svoren tilhenger av talemetoden, sin gode venn, tidligere lærer ved instituttet i København, Georg Jørgensen, som forstander. Tanken var at Fredericia-instituttet utelukkende skulle undervise de uegentlige døvstumme etter talemetoden. Selv fortsatte Malling-Hansen som forstander i København, hvor de egentlig døvstumme fremdeles ble undervist etter tegnmetoden.

     Så, i 1890, ble det siste skrittet tatt i Malling-Hansens levetid, som fullendte Malling-Hansens visjon om en døvstummeundervisning satt i system og styrt etter en felles overordnet plan. Malling-Hansen deltok i en offentlig nedsatt kommisjon, som hadde som mandat å utarbeide et forslag til denne felles overordnede planen. Han og forstander ved Fredericia, Georg Jørgensen var de drivende kreftene i kommisjonen, og Malling-Hansen førte kommisjonens endelige forslag i pennen, et forslag som ble vedtatt uten store endringer. Nå ble også de Kellerske Anstalter overtatt av staten, samtidig som det ble vedtatt bygget enda et institutt, i Nyborg, og en ordning ble etablert, der alle døvstumme barn først ble tatt opp til en forskole ved instituttet i Fredricia, hvor de gjennomgikk en grundig prøving for å finne deres funksjonsnivå, og de ble deretter sendt til det instituttet som kunne gi dem den beste undervisning, basert på de metoder som var vest tilpasset elevgruppen. 

     Når man leser de gamle pedagiske referater fra denne perioden, må man passe på å ikke forskrekkes over de begrepene som brukes for å betegne ulike funksjonshemminger. Betegnelser på ulike grupper av mennesker har det ved seg, at de gjerne etter en tid får et innhold som ikke samsvarer med den opprinnelige betydningen, og som medfører at gruppen føer seg stigmatisert. Uttrykk som abnorm, idiot og åndssløv var således opprinnelig ganske nøytrale betegnelser som var helt nødvendige for å kunne klassifisere elevene. Man må vokte seg vel for å bruke nåtidens briller når man leser, for da kan man komme til å tillegge datidens pedagoger holdninger de overhode ikke hadde. Malling-Hansen og de andre pedagogene fra det 19. århundre var sanne pionerer og menneskevenner, som sørget for at meget dårlig stilte barn, som tidligere hadde vansmektet, bortgjemte og stukket unna i skam, endelig fikk leve et menneskeverdig liv, med opplæring og undervisning. Og betegnelser som idiot og åndssløv ble ikke brukt i nedsettende betydning, slik de vil bli oppfattet i dag.

     For oss som forsker i livet til Rasmus Malling-Hansen gjør det godt å tenke på at denne store reformatoren innen et lite fag fikk lov til å holde dette foredraget for nordens lærere helt på tampen av sitt liv. Det hjertevarme og kjærlige mennesket Malling-Hansen hadde viet hele sin yrkeskarriere til arbeidet for de døvstumme, og hans hjerte banket varmt for døvstummesaken. Selv om referatene av hans foredrag kun nevner noen få av de historiene Malling-Hansen krydret sitt foredrag med, synes jeg likevel at hans personlighet skinner gjennom - den varme faderskikkelsen, alltid med et øye for det humoristiske og den morsomme hendelsen, dyktig til å illustrere sine poeng med hendelser fra dagliglivet - som holdt forsamlingen i ånde med sitt vidd og sine talegaver og gjorde foredraget til en uforglemmelig opplevelse for de tilstedeværende.

Oslo, 08.12.07

Sverre Avnskog