Nekrolog og mindeartikler fra Mindeblade for Døvstumme

På Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København hadde Rasmus Malling-Hansen sin livsgjerning gjennom mer enn 25 år, og hans arbeid med de døvstumme barna dannet også det grunnlaget som hans mange oppfinnelser og oppdagelser hvilte på. Gjennom sine studier av de dagligdagse, små detaljer, fant han inspirasjonen til sine oppfinnelser og vitenskapelige studier. Dette vakre maleriet, som forestiller en del av hagen og inngangspartiet til forstanderens hagestue på baksiden av Instituttet, får stå som et minne om Malling-Hansens tilknytning til Instituttet, for hans stor innflytelse på de døvstummes livsvilkår og opplæring, og samtidig for Instituttets uvurderlige betydning for hans ustoppelige forskerånd!
Det siste bildet av Rasmus Malling-Hansen fra 1890 finnes i mange eksemplarer. Ovenstående foto, med Malling-Hansens navnetrekk er fra hans datter, Emma Mathiesens fotosamling. Copyright: Privat
Læreren P. Petersen Holme skrev de vakre minneordene over forstander R. Malling-Hansen, Han var født 4. februar 1854, død 27. maj 1933. Bildet er scannet fra boken "Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København - 1807-1907" av C. Goos
Malling-Hansens andre kone, Anna Steenstrup (1842-1897), som han hadde blitt kjent med i prestegården i sin ungdom, da en slektning av henne var gift med sogneprest Thaning i Hunseby. Anna var en meget varm og klok kvinne, og høyt elsket av de døvstumme barna. Dessverre ble også hun kun 55 år, og døde etter to års sykdom i 1897. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København

Til de Døvstumme fra en Lærer

Mindeblade for Døvstumme, utgitt i 1890 - til minne om Rasmus Malling-Hansen. Copyright: Døvehistorisk Selskab

Nekrolog og mindeartikler i særtryk:

 

                   Mindeblade for Døvstumme

 

 

               om deres Lærer og Sjælesørger,

 

                 Forstander Malling-Hansens

 

                         Død og Jordefærd

 

 

 

Udgivet i København af Hoffenberg & Traps Etabl.  1890

 

 

 

                         Til de Døvstumme

 

 

                            fra en Lærer

 

 

    Malling-Hansen er ikke mere!

    Hans Hustru og Døtre har tabt mest. Naar de banker paa Døren til hans Arbejdsværelse, er der ikke nogen mere, som siger "kom!" Ene sidder de til Bords, hans Plads er tom; ene og sørgeklædte gaar de os forbi, han følger ikke mere med dem.

    Tabt, det har ogsaa vi Lærere, som Aar efter Aar har staaet  ham nær i Skolen. Han vilde gjerne høre paa os, baade naar vi talte om vor undervisning, om vore døvstumme Elever, og naar vi talte om os selv, om vore Sorger og Glæder. Og han hørte ikke paa med Koldsindighed, men vore Ord gik ham til Hjærte, og han lagde sine egne kjære Arbejder bort og arbejdede fra tidlig Morgen til sildig Aften for at ordne og forbedre Skolen og for at hjælpe os.

   Men Budskabet om Malling-Hansens Død flyver fra Instituttets Mure ud over hele vort lille Fædreland og vækker Sorg og Savn ogsaa hos Eder, alle I døvstumme, unge og gamle, Mænd og Kvinder, alle I hans Venner og Bekjendte, som husker hans Godhed og Velvilje for Eder fra Skolestue og Gudstjenestesal, fra Studerekammer og Kirke.

   Helt lykkelig er ingen her paa Jorden, hver Mand har sine Sorger; I døvstumme har jert Savn at bære og det er ofte tungt nok. Hjemmet er kjært, men Eders Hjem kan kun hjælpe halvt. Tidt, naar I forsøgte at forklare Jer med Tegn og Haandalfabet, talte og talte, anstrengte Jer, for at de skulde forstaa Jer, saa rystede de paa Hovedet ad Jer, medens I raadvilde tørte Sveden af Panden. Og Kirkeklokken i Hjemmet, den kaldte ikke paa Eder. Da tænkte I med Tak og Hengivenhed paa ham herovre i Hovedstaden; paa ham, hvis klare milde Øjne forstod Eders Tegn, og hvis varme Hjærte altid stod aabent for Eder; paa ham, hvem Kongen havde sat Eder til en Hyrde for Eders Sjæle, til en faderlig Støtte og Tilflugt for Eder i Modgang og Ulykke.

   Budskabet om hans Død har vakt Sorg i Eders Sinde og kaldt mange Spørgsmaal om den sørgelige Begivenhed frem i Eders Tanker,

   Derfor tror vi, at vi opfylder Eders Ønsker, naar vi sender Eder disse Blade.

 

   Han blev ikke gammel, kun 55 Aar.

   At hans Legeme blev træt og ældet, kan det undre os? Han arbejdede jo mere end de fleste andre.

   I døvstumme kaldte paa ham, han var Eders Præst og Fader; vi Lærere kaldte paa ham, han var vor Forstander; Skolen kaldte paa ham, han var dens Lærer. Og han kunde aldrig sige nej, skjøndt der var andre kjære Arbejder, der lokkede ham, store og ærefulde Arbejder, der tog hans Kræfter og Dage fra tidlig Morgen til sildig Aften, Aar ud og Aar ind, og han gav sig kun liden Frihed til Hvile og Vederkvægelse. I kjender hans Opfindelse af Skrivekuglen og har hørt om hans Bøger om, hvorledes Børn voxer, der gjorde ham berømt baade blandt de lærde Mænd i Danmark og ude i de store fremmede Lande.

   Men hans Sind blev ikke gammelt og træt, han blev ved at være livlig og venlig mod alle indtil sine sidste Levedage.

  Hans Legeme blev træt, og det mærkede vi. I dette Foraar faldt han i haard Sygdom, og Lægerne tvang ham til at søge Hvile. Saa flyttede han med sin Hustru i en Maaned ud paa Landet, ud til Fredensborg med de smukke Skove og den dejlige Sø, for at samle Kræfter; men det lykkedes kun halvt. Da han kom tilbage, var hans Blik nok klart, og han talte og lo glad og fornøjet, men vi kunde alligevel næsten ikke kjende ham igjen. Hans Ansigt var blevet blegt og magert; han havde ladet Skægget voxe og det var graat. Dog - han skjulte sin Svaghed og gjorde sig stærk. Han var med paa Instituttets Skovtur og glædede sig med os andre. Mange af Eder husker vel, hvorledes han paa tidligere Skovture havde moret os med at nedskyde alle de malede Fugle paa den lille Skydebane ved Eremitagen. Det gjorde han igjen i Aar. Det kunde ingen af os andre gjøre, han var endnu vor Mester. Han holdt ogsaa Examen som sædvanlig.

   Men helt kunde han dog ikke skjule sin Svaghed for os, han klagede ofte over, at han var træt. "Naar jeg har skrevet et Par Breve, saa kan jeg ikke mere," sagde han en Gang. Ved Konfirmatio-nen maatte hans Svoger, Hr. Pastor Frederik Heiberg, hjælpe ham.

  Og da han ovre i Instituttets Gymnastiksal skulde holde Ligtale over en af Instituttets Elever, som var død, kom Svagheden over ham, han maatte gjøre Talen kort, skynde sig at blive færdig og gaa hen og sætte sig ned.

   Alligevel haabede vi, at han nok vilde blive helt rask igjen.

   Saa kom Sommerferien med de tomme Skolestuer.

   Medens vi var borte, medens vi hvilede os i vores Hjem, var der et stort Skolemøde herinde i Hovedstaden; det kaldte Malling-Hansen til Arbejde, og han blev ikke siddende hjemme. Han taalte Anstrengelserne bedre, end han selv havde troet. Han holdt Møder, holdt Foredrag og var med til Festerne. I et Brev til en af os Lærere skrev han derom: "Til min store Forbavselse er jeg kommen vel igjennem det Hele .... Det var en dejlig Tid. Jonstrup-Festen[1] forløb fra først til sidst aldeles glimrende. Jeg selv og min Hustru kom først Hjem Kl. 1 om Natten."

   Altsaa mødtes vi med ham efter Sommerferiens Udløb d. 27 Aug. Helt rask var han vel ikke bleven, men ingen af os tænkte den Gang paa, at han kun havde en Maaned tilbage. Saa kom Lørdagen d. 27 Septbr., han sidste Levedag.

   Om Eftermiddagen Kl 5½ var en af Eleverne i ældste Klasse efter Sædvane inde hos ham i hans Arbejdsværelse, for at spørge om den Evangelietext, han næste Dagen ville prædike over. Eph. 4 C V 1- 6 sagde han[2].  Han saa da rask og fornøjet ud. Kl. 7 om Aftenen gik han ind i Frimurerlogen i Borgergade og derinde talte ham glad og livligt med sine Brødre i Foreningen. De anede ikke, at det var sidste Gang, de talte med ham her paa Jorden, heller ikke, at det var sidste Gang, de trykkede hans Haand, da han senere sagde dem Godnat. Han saa jo rask og fornøjet ud. Derfor fulgte heller ingen af dem ham paa Vej, da han alene gik ud i Mørket. Vejen var jo heller ikke lang, han kunde snart være hjemme i det lyse, venlige Hjem, hvor hans kjære Hustru sad og ventede paa ham. Nej, Vejen var ikke lang fra Salene i Frimurerlogen, hvor Lysene brændte, og hvor hans Foreningsbrødre tænkte venligt paa ham, og til Hjemmets Stue, hvor hans Hustru sad ved Lampen og længtes efter ham. Vejen var ikke lang, men midt paa Vejen stod Døden og ventede paa ham. Dog Gudskelov! Døden er kun Guds Tjener, den førte hans Sjæl op til den lyse Fadersal i Himlen, hvor Herren ventede ham.

   Men I skal høre alt om hans sidste Vandring. Da han havde gaaet et Stykke Vej, stod han stille og lænede sig op til en Mur; saa segnede han pludselig om paa Stenbroen, ramt af et Hjærteslag. To fremmede, som kom forbi, saa det, løb til og løftede ham op, og han blev saa baaren ind i et Hus i Nyboder hos en Underofficer i Flaaden. De gjorde alt for at kalde ham til Live igjen, men hans Øjes Lys var slukket for bestandig.

   En af de fremmede sagde, at han godt  kjendte ham, at det var Pastor Malling-Hansen fra det kgl. Døvstummeinstitut, men de andre sendte Bud efter en Politibetjent, og han søgte efter i den dødes Lommer og fandt hans Tegnebog, og der stod rigtig nok det samme Navn og den samme Adresse, som den fremmede havde nævnt. Betjenten ilede nu til Instituttet, og da han ringede paa, rejste Malling-Hansens Hustru sig glad for at modtage sin Mand, for at hjælpe ham Overtøjet af og tage mod hans Hat og Paraply; men hendes Glæde blev forvandlet til Smerte, det var den bitre Sorg, der stod udenfor Døren. Hun var pludselig blevet Enke og hendes Døtre faderløse.[3]

     Ved Midnatstide kom saa en Droske med deres kjære, og han blev baaren ind i Kontoret, men hans Øre var døvt, hans Mund var stum, og hans milde Øje var bleven blindt for bestandig.

    Den næste Morgen lød Sørgebudskabet fra Mund til Mund mellem smaa og store paa Instituttet, og de voxne døvstumme fra Byen, der kom for at finde deres kjære Præst paa Prædikestolen, modtog i Stedet for den sørgelige Efterretning om han Død, som meddeltes dem i Kirkesalen af Instituttets Inspektør. Vi voxne følte Tabet dybest, det er let at forstaa; men ogsaa Eleverne sør-gede. Konfirmanderne talte bl.a. om, at de havde glædet sig meget til, at Malling-Hansen skulde have konfirmeret dem til Sommer. Nu var deres Glæde spildt. Nu skulde de have en fremmed Præst.

  Om Mandagen fik vi voxne paa Instituttet og den ældste Klasses Elever Adgang til at tage Afsked med vor kjære Forstander. Hans dybt sørgende Hustru førte os ind i Kontoret; der laa han endnu i en Kiste, pyntet med Grønt og Kranse, endnu ikke ligklædt. Hun løftede Klædet fra hans Ansigt, som vi nu saa for sidste Gang.  Det saa klart og fredeligt ud, det var kun lidet forandret, han saa ud, som han sov og let kunne vaagne ved den mindste Støj, men det var den evige Søvn, han sov.

   Da vi en Stund i dyb Alvor havde betragtet det Ansigt, som vi kjendte saa godt, knælede en af Instituttets Lærere, Hr. Jensen, ned ved Siden af Kisten og vendte sig til den døde med følgende Ord:

    "Vi takker Dig af Hjærtet for alt, hvad Du har været for de døvstumme Børn, og for alt, hvad Du stræbte efter at være for os. Vi takker dig for godt Kammeratskab, og for de Aar, vi var sammen med Dig her i Instituttet. Der var Højsind i din Karakter, derfor laa det dig ogsaa paa Sinde at be-trygge vor Stilling. Vi vil ofte komme til at savne Dig, som vi alt gjør det nu, og naar vi saa i denne Stund sige Dig Farvel paa denne Jord, da vil vi udtale det Ønske, Du selv blev forhindret fra at udsige, at al Velsignelse og Naade fra Gud maa være over Din Hustru og Dine Børn for bestandig, og til vort taknemmelige Farvel til Dig føje de smukke Ord, som staar paa saa mange af Fortidens Ligstene: Gud give Dig med alle gode kristne en glædelig Opstandelse.  Amen!"

 

   Dernæst rejste han sig op og vendte sig til de Elever,som stod ved Kisten, med følgende Ord:

   "I skal sige Pastor Malling-Hansen Tak, thi han var de døvstummes sande Ven, som havde Kjærlighed til dem og hjalp dem altid og gjærne, naar de var i Nød. Og I skal ogsaa sige ham Farvel, thi I ser ham aldrig mere her paa Jorden, men i Himlen skal I møde ham igjen, naar I dør."

 

   Den samme Dags aften samledes Slægtninge og Venner saavelsom vi voxne paa Instituttet for at følge Liget ud fra Hjemmet. Vi stod i Kontoret og Gangen udenfor. Først sang vi Psalmen "Du Herre Krist", og saa holdt Hr. Pastor Holck fra Christianshavn, der er en Slægtning af Fru Malling-Hansen, en lille Sørgetale. Derefter dækkede de den dødes Ansigt til for sidste Gang, og under Taarer blev Laaget skruet paa, og Kisten af Venner baaren ud paa Rustvognen, kjørt ud af Insti-tuttets Gaard, hvor der var strøet Grønt, og hen til Kapellet ved St. Jacobs Kirke.[4] Der blev Kisten sat ind og Porten atter lukket i Laas; og med smertelige Følelser gik vi derfra og lod den kjære af-døde alene tilbage i det mørke, kolde, aflukkede Rum.

    Fredagen derefter, d. 3 Oktbr., fandt Begravelsen Sted. Krans efter Krans, pragtfulde og kostbare, blev bragt ud til Instituttet den hele Formiddag. Der stod Indskrifter paa de hvide Silkesløjfer; vi kunde læse, fra hvem de kom. Der var Kranse fra forskjellige Døvstumme-Institutter og fra andre Skoler, fra Frimurerne, fra Døvstummemenigheden, fra vort eget Institutets Elever, ja, jeg kan jo ikke nævne hele den lange, lange Række.[5]

    Begravelsen foregik i Jacobskirken, og Følget fyldte næsten Kirken helt. Kisten stod i Midter-gangen lige nedenfor Opgangen til Koret. Deroppe havde Elever fra Døvstumme-Instituttet Plads. Tæt ved Kisten sad den afdødes sørgeklædte Enke, Børn og Svigersøn, og nær ved dem otte Præster og nære Slægtninge og venner af Familien; og saa vi rundt i Kirken, kunde vi tælle en mængde Frimurere, Skolemænd og voxne døvstumme. Vi sad og ventede og saa paa Kisten. Den var helt skjult under kostbare Palmekranse, og paa hver Side stod en Sørgemarschal med sølv-beslagen Stav i Haanden for at vaage over Stilhed og Orden.

   Saa spillede Orglet, en Salme blev sungen, og Pastor Holck stod frem og talte over den døde. Atter blev en Psalme afsungen, og Provst Heiberg fra Odense, Broder til den afdødes første Hustru, stod frem og talte.

   Atter en Psalme, og Kisten blev af Frimurere baaren ud og ført til Garnisons Kirkegaard og Malling-Hansen sænket ned ved sin første Hustrus Side. Der sover han nu, nær ved det Sted, hvor han har levet  og arbejdet.

   Den følgende Søndag efter Gudstjenesten bragte den afdødes Svigersøn, cand. Bech, fra Prædikestolen den døvstumme Menighed Familiens Tak for al den Kjærlighed, der af de døvstumme var udvist ved deres Præsts Begravelse. Han bad dem om altid at bevare Mindet om den afdøde i deres Erindring.

    Ja, - i vor Erindring vil vi gjemme Billedet af ham og Minderne om hans Klogskab og Godhed, saalænge vi lever!

                                                                   P. Petersen

 

 

[1] CB: 100 års fest på Jonstrup Seminarium, hvor RMH havde læst til lærer fra 1852 til 1854. Han elskede skolen og spillede en hovedrolle i planlægningen og afholdelsen af denne fest. Vist i august 1890.

[2] Efeserbrevet, kapitel 4, vers 4-6.

[3] CB: Til oplysning for de 'uindviede': RMH fik 7 døtre fra 1865 til 1874 med sin første hustru, Cathrine Heiberg, men hun døde i barselssengen i 1876. Så RMHs hustru her i 1890 - Anna Steenstrup - er hustru nummer to - gift i 1880 - og hun er altså 'kun' døtrenes stedmoder. Men hun var som en ægte moder for dem, fortæller historien.

[4] Skt Jacobs Kirke ligger på Østerbrogade, lige ved Idrætsparken.

[5] CB: Ifølge andre kilder var der også en krans fra Kongen - og det lyder yderst sandsynligt, da Kongen ifølge kilderne besøgte Døvstummeinstituttet ved flere Lejligheder, og var yderst interesseret i RMHs nyskabelser indenfor døvstummeundervisningen. Kongen var Christian den IX - Europas Svigerfar - der var konge fra 1863 til 1906. Een af hans døtre blev dronning af Storbrittanien - en anden zarina i Rusland.

Det er mærkeligt, at forfatteren ikke nævner denne krans. 


Minnetale ved Hr. Pastor J. C. Holck

Johan Christopher Holck, 1824-1899, holdt en meget smuk minnetale over Malling-Hansen ved hans begravelse. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København
Sankt Jacobs Kirke i København. Foto: Tove Krog

den 3. oktober 1890

 

[1]Da Budskabet kom om hans pludselige Død, ved hvis Baare vi med Sorg ere samlede, vakte det Sorg i vide Kredse, thi overalt, hvor han var kjendt, havde han ved sin ualmindelige Flid, sin personlige Elskværdighed og sande Humanitet vundet sig Venner, og hans Navn var kjendt og hædret ikke alene i den snævre Kreds, hvori han daglig færdedes, men overalt i vort Fødeland, ja endogsaa udenfor Fædrelandets Grænser. Uventet kom Bud-skabet, om end hans allernærmeste med Bekymring saa, at han ikke havde forvundet Følgerne af den svære Sygdom, som længe holdt ham bundet til Sygeleiet i Foraaret.

 

    Det er ikke længe siden at vi, som stode ham nærmest, her i denne Kirke samledes til hans Datters Bryllup, og maatte jeg end den Gang udføre den hellige Handling, hvortil han ikke følte sig stærk nok, saa kunde han dog med Lyst og Glæde tage Deel i Festen med Slægt og Venner, og kort derefter have Kraft til at tage levende og virksom Deel i det store Lærermøde og ligeledes i Festen paa Jonstrup, hvor han følte sig oplivet og glad ved at samles med dem, som i hans Ungdom havde delt den Undervisning, som lagde Grunden til den Livsgjerning, der senere bragte ham langt videre, end han fra først havde turdet haabe at komme. Ved denne Fest var han ikke alene med Liv og Lyst tilstede, men han var en begeistret Ordfører for sine fordums Kammerater. Med Tak og Glæde tænkte han tilbage paa denne Ungdoms Tid og mindedes, hvor langt han ved Guds Hjælp var kommen.

 

    Ja, han naaede langt videre frem, end nogen havde tænkt i hans Barndom, thi han udgik fra et tarveligt, men gudfrygtigt Hjem, hvor der ikke kunde tænkes paa noget højere Maal end et Haandværk, og han blev sat i Malerlære, saa det allerede maatte betragtes som noget stort, at det lykkedes ham for saa vidt at faa sin Trang til at lære tilfredsstillet, at han kunde komme paa Seminarium, hvor hans ualmindelige Evner vakte Opmærksom-hed, og ved fleres Hjælp opnaaede han senere at komme til at studere. I kort Tid tog han Attestats[2] og opnaaede i en ung Alder den Plads, hvorpaa han blev til sin Dødsdag.

 

    Paa denne Plads tog han sig ikke alene af Døvstummeinstituttet, hvis Ve og Vel altid laa ham varmt paa Hjerte, men med sin videnskabelige Trang gjorde han som ægte Viden-skabsmand med den største Nøiagtighed og utrættelige Flid en Mængde Forsøg med det Maal for Øie, at udgranske Naturens hemmelige Love og skjulte Kræfter, der muligvis kunde bruges i Menneskehedens Tjeneste. Han opnaaede vel ikke at se Resultatet af sine Bestræbelser, men han har dog udrettet saa meget, at han har lagt en Grund, hvorpaa der kan bygges videre. Hvorledes han brugte det mekaniske Talent til at frembringe et let Meddelelsesmiddel[3], er bekjendt og anerkendt af mange baade her hjemme og i Udlandet.

 

   Alt dette har stor Betydning og har gjort hans Navn kjendt og hædret baade hjemme og ude, men havde jeg ikke andet at fremføre, vilde jeg dog ikke have været glad ved at faa Anmodning om at tale her, thi hvor stor Betydning det end har, er det dog kun en fattig Trøst, nu da Døden saa brat har gjort Ende paa det altsammen. Men naar hans nærmeste have valgt den Salme, som vi have sunget: "Allevegne, hvor jeg vanker, jeg Jesus har i mine Tanker" - saa er det, fordi dermed udtrykkes, hvad der i alt hvad han levede og virkede, var det Maal, hvorefter han stræbte: thi han vilde gjerne med det altsammen tjene vor Herre og Frelser, han forstod, at alt, hvad der var givet ham, var Naadegaver, som han var sat til at være Husholder over, og han vilde gjerne være en tro Husholder over Guds mange Slags Naadegaver, saa at det altsammen kunde blive til Guds Ære. I Ydmyghed takkede han derfor Gud for de Evner, der var betroede ham og vilde gjerne anvende dem i Videnskabens Tjeneste til Menneskers Gavn. Men fremfor alt takkede han Gud for, hvad han i Naade havde givet ham i hans Hjem, i hans Hustru og i hans Børn og i alle dem, der vare knyttede til ham med Blodets og Venskabets stærke og hellige Baand.

 

    Han førte et lykkeligt Liv, skjønt han ogsaa var prøvet med store Sorger; men han sørgede aldrig, som de sørge, der intet Haab have, thi han vidste, paa hvem han troede, han vidste, at Jesus var hans Frelser, og at de, der er forenede i hans Navn, have i ham et Samfund, som Døden ikke kan bryde. Paa denne Dag mistede han for mange Aar siden sin første Hustru, som havde skjænket ham 7 Døttre, der nu begræde hans Død, og som tog de to med sig i Graven, hvis Fødsel kostede hende Livet. Det var en saare tung Tid, da han stod ene med den store Børneflok, som saa haardt trængte til en Moder. Stor var derfor hans Glæde, da han kunde forene sig med en ædel Kvinde, som han havde kjendt fra sin Ungdom, og som han haabede vilde være en god Moder for hans Børn; og han tog ikke feil, this sjælden har nogen Stedmoder paa en bedre og smukkere Maade udfyldt sin Plads end hun, og han paaskjønnede det med den ømmeste Kjærlighed. Deres Kjærlig-hed har gjort dette Ægteskab, som blev indgaaet for 10 Aar siden til et, trods alle Byrder og tunge Timer, i fuldeste Maal lykkeligt Ægteskab. Døttrene fandt den Moder, hvortil de trængte, og med bestandig voxende Kjærlighed sluttede de sig til hende, saa de nu i Sorgen danne en Kjærligheds Kreds, der staaer tæt sammen, ---- og ligesom Moderen ved sin sjeldne Sjælestyrke og dybe Kjærlighed efter bedste Evne vil værne over dem og hjælpe dem frem, saaledes vilde de ved deres Kjærlighed lette Sorgens Byrde, de ville ved fælles Hjælp bære den tunge Byrde, som nu trykker dem saa haardt. Disse hans allernær-meste føle frem for alle andre, hvad der er tabt i ham, den trofaste Mand og Fader; men de ere langt fra ene om at føle, hvor stort Tabet er, thi som han var trofast som Mand og Fader, saaledes var han ogsaa trofast som Søn og Broder, som Slægtning og Ven. Der er ingen, som har kunnet være Vidne til og tage Deel i hans kjærlige og gjæstfri Hjems Lykke og Glæde uden at tænke derpaa med Taknemmelighed og uden at føle inderlig Sorg ved hans Bortgang.

 

   Men som han aldrig sørgede, som de sørge, der intet Haab have, saaledes sørge vi heller ikke uden Haab. Med Apostelen siger vi: "Lovet være Gud og vor Herrres Jesu Kristi Fader, som efter sin store Barmhjertighed har gjenfødt os til et levende Haab ved Jesu Kristi Opstandelse fra de døde, til en uforkrænkelig og ubesmittelig og uforvisnelig Arv, som er bevaret i Himlene til dem, som ved Guds Naade bevares i Troen til den Frelse, som skal aabenbares". Ja Gud være evig lovet for dette store og salige Haab! Gud ske Lov, at han opholder dem, som sørge, i dette Haab; det er det, der skal give hende, hvem Slaget har rammet saa haardt, Styrke til baade selv at bære Byrden uden at segne og til at hjælpe dem, der ikke saaledes ere prøvede som hun til at bære den, saaledes at Sorgen kan blive dem til Velsignelse; thi ligesom Guldet prøves i Ilden, saaledes prøves Troen i Trængsler, for at den prøvede Tro kan naa sit Maal, Sjælenes Frelse, saa at vi kunne lære at sige Gud og Faderen Tak for alle Ting, i vor Herres Jesu Kristi Navn; thi alle Ting tjene dem til gode, som elske Gud. Ja maa vi her med Sorg erkjende, at vore Tanker ikke ere Guds Tanker, og at hans Veie ikke ere vore Veie, saa skulle vi dog en Gang med Tak erkjende, at hans Tanker og hans Veie ere høit ophøiede over vore Tanker og vore Veie, som Himlen er ophøiet over Jorden.

 

   Ja

 

 

                       Tænk naar en Gang hvert Hjertebaand, som knytted'

 

                       til Mennesker mig her i Støvets Land,

 

                       har Jordens Kaard med Himmerigs ombyttet,

 

                       naar intet Sjælene adskille kan!

 

                                                      

 

                                                             Amen!

 

 

                                                                                              J. C. Holck

 

 

                                        __________________

 

 

                                                      Fred være med Eder i Jesu Navn!

 

                                                                Fred med hans Støv

 

 

[1] CB: Denne første tale ved båren er holdt af J. C. Holck, om hvem der står i Salmonsens Leksikon:

Levede fra 1824 - 99. Præst og filantrop. Præst ved Frelsers Kirke på Christianshavn (Den fantastiske Kirke med guldkuplen og den snoede gang udenpå tårnet). Var med til at stifte bl.a. en sygeplejeforening, en bespisningsforening mm. CB: Altså en mand af samme støbning som RMH.

[2] CB: Lærereksamen

[3] CB: Det er jo bemærkelsesværdigt hvor lidt dette 'Meddelelsesmiddel' - som jo må være Skrivekuglen - er nævnte i denne levnedsskildring!  Det siger noget om RMHs fantastiske alsidighed. 


Tale ved Malling-Hansens svoger, Johan Alfred Heiberg

Johan Alfred Heiberg, Malling-Hansens svoger, fotografert i 1896. Foto: Privat
Malling-Hansens første kone, Cathrine Georgia Heiberg(1841-1876). Foto: Heiberg Museet i Sognal, Norge
Rasmus Malling-Hansen. Foto: Privat
Malling-Hansens andre kone, Anna Steenstrup, 1842-1897. Foto: Privat

Et[1] godt navn er at foretrække fremfor Rigdom; saadan siger Kong Salomon i Ordsprogene: 22.1. Og naar jeg nu idag skal holde tale ved min hensovede Svogers Kiste, saa veed jeg intet bedre Ord end dette af Kong Salomon. Det er en stor Gave, at kunne tage et godt Navn med sig fra sit Barndomshjem; og det gjorde han, da han drog ud fra sit fromme Barndomshjem under Faders og Moders Velsignelse[2]. Men de store og rige Evner og Kræfter, Gud havde betroet ham, dreve ham fremad til at vinde sig selv et Navn; og han brugte sit Pund, medens det var Dag, til et ærligt og godt Arbejde. I det svære og dog saa velsignede Arbejde, at finde Vej gjennem de Døves Øren til deres Tanker og Hjerter og hjælpe dem til at finde Erstatning for den bundne Tunge i Tegn og Minespil, fik han sit Livs Gjerning. Og nu arbejdede han rastløst for at finde nye Veje og nye Midler til at lette de Døvstummes trange Kaar, og det lykkedes saa underligt for ham, at hans Navn ved dette Arbejde er bleven kjendt og skattet viden om i Verden for hans store Snille og dybe Indsigt i Naturens Hemmelighed, hvorved han har aabnet nye Vidder for Viden-skaben. Og dette gode Navn er bleven hædret af Konger og Fyrster, først af Danmarks Konge, der hængte Hæderstegn paa hans Bryst,[3] og fra fjerne Lande kom mangt et Vidnesbyrd, der glædede ham og opmuntrede ham til at arbejde videre frem.

 

   Men al Hæder og Ære fra Menneskene kan dog ikke opveje det Navn, der vindes bag et velsignet og kjærligt Hjems vægge. Og det blev ham givet baade i det kjærlige Samliv med min Søster, som lukkede sine Øjne netop paa denne Dag, da hans Støv stedes til Hvile, idag for 14 Aar siden, efter at hun først havde samlet Kræfter til den sidste Rejse ved Guds Børns Bord; og Fadernavnet blev ham givet i den Børneflok, der blev Solskinnet og Glæden i Hjemmet, og siden fandt han i en anden Hustru en prøvet og trofast Hjælp, der blev en kjærlig Moder for Børnene og ham selv en Støtte paa mangen en trang Dag.

 

 

Her fortsættes med religiøs tale!

 

 

 

[1] CB: Denne tale ved jordefærden blev holdt af RMHs svoger Johan Heiberg. Jeg har udeladt den del af talen, der kun handler om religion.

[2] CB: En noget uforståelig formulering, eftersom RMH mistede sin far som 4-årig! SA: Jeg har sett i flere artikler om Malling-Hansen, at hans fosterfar, Rasmus Malling omtales som hans far. Jeg antar at det er på det grunnlag at Johan Heiberg formulerer seg som han gjør.

[3] CB: Ridder af Dannebrog


Dette bildet av lærerne ved Døvstummeinstituttet ble tatt i 1890, like etter Malling-Hansens død. Til høyre bak ses RMHs svigersønn, Fritz Bech, 1863-1945, som skrev et stort antall artikler om sin svigerfar i årene som fulgte. Til venstre i første rad ses forfatteren av den meget smukke salmen som ble sunget ved RMHs begravelse, O. C. Jensen. Til høyre for ham sitter forfatteren av minneordene fra "Mindeblade for Døvstumme, P. Petersen Holme. Dessverre har vi ingen personlige data for de to lærerne. Den eldre mannen helt til høyre i første rad, er en av de døvstumme lærerne ved Instituttet ved navn Nygaard. Foto: Døvehistorisk Forening

Salme ved Malling-Hansens begravelse

Lærer ved Døvsummeinstituttet, O. C. Jensen, forfatteren av salmen. Bildet er scannet fra boken "Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København - 1807-1907" av C. Goos
Minnestenen på Malling-Hansens gravsted på Garnisons kirkegard ble avduket to år etter hans begravelse. I 1947 ble det flyttet til Det Kongelige Døvstummeinstituttet. Foto: Privat

Mindebladet afsluttes med en salme, der er skrevet til lejligheden af O. C Jensen, som var lærer ved Døvstummeinstitutet. Der er ikke angivet nogen melodi.

 

 

        R. Malling-Hansen

 

            1835-1890

 

 

Da hvert langsomt Fodtrin gjaldt

 

Hjemmets Tag bag Havens Blade,

 

da han vakled, sank og faldt

 

i den stille, mørke Gade

 

Vandrebud fra Jorden fik,

 

Haanden ind mod Brystet førte -

 

Gud kun saae hans sidste Blik

 

og hans Hvisken hørte.

 

 

Aar for Aar til Talsmand sat,

 

for de Døve og de Stumme

 

stræbte han til Dødens Nat

 

deres Ve og Vel at rumme.

 

Altid gik han foran dem

 

for at rydde bort hver Hindring,

 

altid fandt de i hans Hjem

 

Støtte, Hjælp og Lindring.

 

 

Aar for Aar med Granskeraand

 

higed han i Daad og Drømme

 

gjennem Hverdagslivs Baand

 

mod det Gaadefuldes Strømme,

 

for at bringe for en Dag

 

fra vor Sol, Naturens Moder!

 

Lovene for Pulsens Slag,

 

Væxtens Perioder.

 

 

Har som Alle han gjort Feil,

 

under for sin Svaghed bukket,

 

hvor hans Vei var haard og steil

 

eller Porten til den lukket,

 

rækkes ham dog i hans Død

 

Haand til Fred for alle Tider,

 

dækkes dog af Aftenrød

 

nu hans Skyggesider.

 

 

Alle Kranse, Venner gav,

 

visner vel, hvor han er jordet,

 

men de vil dog paa hans Grav

 

give Mindet om ham Ordet

 

for at sige: Han har stridt,

 

han har virket, han har gavnet!

 

for at sige mildt og blidt:

 

Han er daglig savnet.

 

 

                                    O.C. Jensen.

 

 


Memorial Leaflets for the Deaf-Mute

The last portrait of Rasmus Malling-Hansen, from 1890, the year he died

Obituary and memorial articles in a special edition:

 

About their teacher and spiritual advisor

 

 

 

Principal Malling-Hansen’s death and funeral

 

 

Published in Copenhagen by Hoffenberg & Trap 1890

 

 

 

 

 

 

To the deaf-mute

 

 

From a teacher

 

 

 

   Malling-Hansen is no more!   His wife and daughers have suffered the greatest loss. When they knock on the door of his study, nobody answers them: ”come in!” At the dinner table they are lonely, his place is empty; they will pass us by wearing mourning, and he will no longer be accompanying them.

 

   We, the teachers, have also lost, having year after year been close to him at the school. He would willingly listen to us, whether we talked about our teaching, our deaf-mute pupils or about ourselves, about our sorrows and joys. And he would truly listen, not cool or aloof, - rather our words would go straight to his heart, and he would put aside his own dear tasks and worked from early morning until late evening in order to organise and improve the school and to help us.

 

   But the news about Malling-Hansen’s death is flying from the walls of the institute across our entire mother country, causing sorrow and a feeling of void within you, the deaf-mute, young and old, men and women, all of you who were his friends and acquaintances and who remember his goodness and kindness for you from the classroom and the service hall, from the study and from the church.

 

   No one on this earth is completely happy, every man has his sorrows; you, the deaf-mute, have your hardships to endure, and they are often a heavy burden to carry. The home is dear to you, but your home can only help you so far. Oftentimes, when you have tried to explain yourselves by means of signs and hand alfabeth, talking and talking, doing your utmost for them to understand you, they would shake their heads, while you would wipe the sweat of your brow, at a loss what to do. And the church bell at home would not sound for you. Then you would think with thanks and gratitude about this man in the capital city; the one whose clear and friendly eyes understood your signs and whose warm heart was always open for you; the one that the King had placed as a shepherd for your souls, as a fartherly support and refuge for you in times of adversity and disstress.

 

   The message about his death has caused sorrow in your heart and brought forth many questions about the sad event in your thoughts,

 

   This is why we believe that we are fulfilling your wish by sending you these leaflets.

 

  He did not reach old age, only 55 years.

 

   That his body became weary and aged is no cause to wonder: He worked harder than most people.

 

   You the deaf-mute called for him, he was your parson and father; we, the teachers, called for him, he was our principal; the school called for him, he was its teacher. And he could never refuse, even if there were other dear tasks that beckoned him, great and honourable works, that consumed his strength and his days from early mornings until late evenings, year in and year out, only allowing himself very little space for rest and recreation. You know his invention, the writing ball, and have heard about his books on the growth of children, making him famous among learned men in Denmark as well as abroad.

 

   But in his heart he did not grow old or weary, he remained lively and friendly towards everybody until his last days.

 

   His body became weary, and we noticed. Last spring he fell severely ill and the doctors forced him to seek rest. Then he went to the countryside for a month together with his wife, he went to Fredensborg with its beautiful forests and the lovely lake in order to gather strength; but he only succeeded halfways. When he returned he did sport a bright look, and he did talk and laugh happily and animatedly, but still we could hardly recognise him. His face had become pale and haggard; he had let his beard grow and it was grey. Yet – he hid his weakness and pretended to be strong. He participated in the outing to the forests organised by the institute and enjoyed himself together with us. Many of you will probably remember how he at earlier excursions had entertained us by hitting each and every one of the painted birds on the small shooting range at the Eremitage[1]. He repeated that feat this year. None of us could do that, he was still our champion. He also organised exams as usual.

 

   However, he could not completely hide his weakness for us, he often complained of being tired. ”After writing a couple of letters I can’t do any more”, he said once. At the confirmation his brother-in-law, Reverent Frederik Heiberg, had to assist him.

 

   And once in the gymnasium when he was about to hold the funeral speech for one of the pupils of the institute who had passed away, this weakness overcame him, he had to shorten the speech and hasten to sit down.

 

   Still we were hoping that he would recover fully.

 

   Then followed summer holiday with the empty classrooms.

 

   While we were away, resting in our homes, a big school meeting was held in Copenhagen; this called for Malling-Hansen’s work and participation, and he did not keep away. He put up with the strain better than he himself had expected. He ran meetings, gave lectures and joined in the parties. In a letter to one of the teachers he commented: ”To my great surprise I have endured the whole thing very well … It was a happy time. The Jonstrup[2] celebration went exceedingly well from start to finish. My wife and I returned home at 1 o’clock at night.”

 

   We met him again on August 27 after the end of the summer holiday. He had not fully recovered, but none of us could at that time imagine that he had merely one month left. Then came Saturday the 27th of September, his last day in life.

 

   In the afternoon at 17H30 one of the pupils from the senior class entered his study in order to inquire, as usual, about the gospel text over which he would preach the next day. The fourth epistle of Saint Paul to Ephesos, verse 1-6, he replied. He appeared well and happy. At seven o’clock in the evening he entered the freemason lodge at Borgergade where he spoke with his brothers, happy and lively. They had no idea that this was to be the last time they would speak with him on this earth, nor that it would be for the last time that they would shake his hand when he later bade them goodnight. He appeared well and happy. Therefore none of them followed him as he went out into the dark night. Also, his way home was not very long, very soon he would be at home in the light, warm home where his dear wife was waiting for him. No, it was a short way from the halls of the freemason lodge, where the lights were burning and where his lodge brothers were caring about him, to the home fires where his wife was sitting by the lamp longing for him. The journey was not long, but halfway Death was waiting for him. And yet, praise be to God! Death is only the servant of God, it led his soul up to the bright heavenly hall, where the Lord was awaiting him.

 

   But you must know everything about his last walk. Having walked a while, he stood still and leaned against a wall; then suddenly he collapsed on the cobblestones, hit by a coronary. Two strangers passing by noticed it, ran and lifted him up and he was carried into a house in Nyboder, belonging to a petty officer of the fleet. They did everything to resuscitate him, but the light of his eyes had been extinguished forever.

 

  One of the strangers said that he knew him, that it was Reverend Malling-Hansen from the Royal Institute for the Deaf-Mute, but the others sent for a police officer. He searched in the pockets of the diseased and found his wallet, confirming the name and the address mentioned by the stranger. The police officer now rushed to the institute, and when he rung the bell, Malling-Hansen’s wife rose happily to receive her husband, to help him with his overcoat, hat and umbrella; but her joy was transformed into pain – bitter sorrow was outside her door. All of a sudden she had become a widow and her daugthers had become fatherless.[3]

 

   Around midnight a cab arrived, carrying their dear and he was carried into the study, but his ear was deaf, his mouth was dumb and his mild eyes had become blind forever.

 

   The next morning the sad news were carried from mouth to mouth among small and big at the institute and among the grownup deaf-mute from the city, who came to find their dear vicar in the pulpit and instead received the sad news about his death, conveyed to them by the institute inspector in the service hall. We, the adults, felt particularly saddened by the loss, of course, which is understandable; but also the pupils were in mourning. The candidates for confirmation for instance were commenting how they had looked forward to Malling-Hansen confirming them next summer. Now their joy was lost. They would have a different and unknown vicar.

 

   The following Monday the adults of the institute and the pupils of the most senior class were allowed in to bid farewell to our dear principal. His deeply grieving wife led us into the study; there he was, lying in a coffin adorned with flowers and wreaths, not yet in cerements. She lifted the cloth from his face which we now saw for the last time. It looked relaxed and peaceful, only very slightly changed, he appeared to be asleep and as if he might awaken easily by the slightest noise, but he was indeed sleeping the eternal sleep.

 

   After having solemnly contemplated the face that we knew so well, one of the teachers of the institute, Mr Jensen, knelt beside the coffin and addressed the deceased with the following words:

 

   ”We give thanks from from the bottom of our hearts for what you have been for the deaf-mute children and for everything that you strived to be and to do for us. We thank you for good companionship and for the years we have spent together with you at the institute. There was magnanimity in your character and therefore you were also keen to secure our position. We will miss you very often, just as we miss you now, and as we in this moment are saying our farewells on this earth, let us express the wish that you yourself were prevented from uttering – that God’s blessing and grace be with your wife and children forever; and by bidding you our grateful farewell let us add the beautiful words that we find in so many of the tombstone of the past: May the good Lord grant you and all good Christian souls a happy resurrection. Amen!”

 

 

   He stood up, turned to the pupils gathered around the coffin and said: ”You must give thanks to Reverend Malling-Hansen, for he was a true friend of the deaf-mute, he loved them and always helped them when they were in need. And you must also bid him farewell, for you will never again see him here on earth, but you shall meet him in Heaven when you die. ”

 

 

   In the evening the following day relatives and friends as well as the adults of the institute gathered to accompany the body as it were leaving home. We were in the study and in the hall just outside. First we sang the hymn ”Oh Christ the Lord”, and then Reverend Holck from Christianshavn – a relative of Mrs Malling-Hansen – gave a short memorial speech. After that the face of the deceased was covered for the last time, and under tears the lid was screwed on, and the coffin was carried by friends to the hearse, which was taken to the yard which was covered by green leaves and branches and from there to the chapel of St Jacob’s Church[4]. There the coffin was placed and the gate was locked; and with feelings of pain and sadness we left and let the dear departed lie alone in the dark, cold and locked room.

 

   On the following Friday, October the third, the funeral took place. Wreath after wreath, magnificent and expensive, were brought to the institute during the entire morning. There were inscriptions on the white silk bows; we could read from whom they came. There were wreaths from various institutes for the deaf-mute and from other schools, from the Free Masons, from the congregation of the deaf-mute, from the pupils of our own institute, well they are too numerous to mention.[5]

 

   The funeral took place at Jacob’s Church, and the funeral party all but filled the church. The coffin stood in the centre aisle, immediately below the entrance to the chancel. The pupils of the institute for the deaf-mute were positioned close by. Close to the coffin were the widow dressed in mourning, the children and the son-in-law, and adjacent were eight vicars and close relatives and family friends; looking round the church we could see many freemasons, educationalists and adult deaf-mutes. We were waiting, watching the coffin. It was completely covered by expensive palmwreaths, and on each side was a funereal marshal, silvermounted staff in his hand, keeping vigil over silence and order.

 

   Then the organ played, a hymn was sung, and reverend Holck came forward and spoke about the departed. Another hymn was sung, and Reverend Heiberg from Odense, brother of the first wife of the deseased, came forward and spoke.

 

   Another hymn and then the freemasons carried the coffin out. It was brought to the cemetery of the Garnison Church and Malling-Hansen was lowered and placed by the side of his first wife. There he is asleep now, close to the place where he lived and worked.

 

   On the following Sunday after the service, the son-in-law of the deseased, Mr Bech, expressed the gratitude of the family for all the love expressed by the deaf-mute at the funeral of their reverend. He asked them to keep forever the memory of the departed.

 

   Indeed, - in our memory we will preserve the picture of him and the memories of his wisdom and goodness as long as we live!

 

                                                P. Petersen

 

 


Contract signed by RMHs wife and six of the daughter in 1892 showing they will continue to pay for and use the family burial place, that was first taken in use, when RMH's first wife, Cathrine Georgia Heiberg died in 1876. Copyright: Døvehistorisk Selskab

The memorial leaflet continues with the speeches held at the funeral:

 

 

 

Speeches at the interment from the Church of St Jacob on October 3, 1890

 

 

[6] When the message came announcing the sudden death of the man, by whose bier we are gathered in mourning, it caused grief in wide circles, for everywhere he was known he had gained friends through his unusual diligence, his personal kindness and truly humanitarian attitude; his name was known and honoured not only in the narrow circle within which he lived and worked daily, but everywhere in our mother country, even outside its borders. The sad tidings were unexpected even if his nearest did observe, with a great deal of worrying, that he had not recovered from the effects of the serious illness that kept him bedridden last spring.

 

   Not long ago we that were nearest to him gathered here in this church for the wedding of his daughter, and though I had to carry out, at that time, the sacred ceremony for which he himself did not feel strong enough, he could however partake with joy and happiness in the celebration with relatives and friends, and shortly afterwards had the energy to participate actively in the big teacher conference, as well as in the celebration at Jonstrup, where he felt animated and happy to be together with the people that had shared in his youth the education that laid the foundation for the lifework, which later on carried him much further than he had dared hope to venture. At this celebration, not only was he present with jollity and vivacity, but he was an enthusiastic spokesman for his former college mates. He reminisced about this period of his youth with thanks and gratitude and reminded himself how far he had gotten, thanks to the good Lord.

 

   Yes, he did indeed reach much further than anyone had imagined in his childhood, for he hailed from a simple but pious home, where the highest goal imaginable was to learn a trade; he was enrolled as a painter’s apprentice, and it must be recognised as a remarkable feat that he succeeded so well in satisfying his desire to be further educated that he could enter a teacher training college, where his extraordinary talents attracted attention, and through help from various sources he was later able to pursue his studies. Within a short time he passed the exam for his teacher’s certificate and obtained at a young age the position in which he remained until his last day.

 

   In this position he took charge not only of the Institute for the Deaf-Mute, the welfare and development of which was always close to his heart, but with his scientific urge he performed as a true scientist with the utmost accuracy and untiring diligence numerous tests aiming at exploring the secret laws and hidden forces of nature, useful for the service of mankind. Although he did not get so far as to see the results of these endeavours, he did lay a foundation upon which we can progress further. It is wellknown and recognised by many at home and abroad how he used his mechanical talent to produce a means of communication[7].

 

   All of this is very important and has made his name known and honoured at home and abroad, but had I no more to present, I would however not have been happy to have been asked to speak at this occasion, because however great importance it may have, it is all but a poor consolation now that Death has brought an end to it all so abruptly. Men when his nearest relations have chosen the hymn we have just sung: ”Everywhere I walk, Jesus is in my thoughts” – it is because this hymn expresses his aim in all of his life and work: For he wanted it all to serve our Lord and Saviour, he understood that everything granted him were gifts of grace for him to maintain and develop, and he wished to be a true keeper of God’s many gifts of grace for it all to work for the greater glory of God. Therefore he humbly thanked God for the talents bestowed upon him and wanted to make use of them in the service of science for the benefit of mankind. But above all he thanked God for what He, in his grace, had granted him in his home, his wife and children and all those that were linked to him with the strong and holy ties of blood and friendship.

 

   He led a happy life in spite of being also sorely tried with heavy grief; but he never grieved the same way as those people grieve, which are without hope, for he knew in whom he believed, he knew that Jesus was his Saviour and that those that are gathered in His name have in Him a fellowship ubreakable by death. On this very day many years ago he lost his first wife, who had born him 7 daughters, now mourning for his death, and took two other daughters with her into her grave, the delivery of whom cost her life. Those were sorely heavy times, when he was alone with the large crowd of children, badly in need of a mother. Hence his joy was great when he could be united with a noble woman he had known since his youth and that he hoped would become a good mother for his children; and he was not mistaken, for rarely has any stepmother filled her place in a better or more beautiful way than she did, and he appreciated it with his most devoted and tender love. Their love made this marriage, contracted 10 years ago, an extraordinarily happy one, in spite of all the burdens and difficult periods. The daugthers found the mother they needed, and with steadily growing affection they attached themselves to her, so that now in their mourning they form a circle of love, tightly woven, ---- and just like the mother by her rare fortitude and deep love will guard them and help them along, likewise they in their turn will ease the burden of grief by means of their love, they will stand together and carry the heavy burden now oppressing them so hard. These his nearest relatives feel more than anyone else his loss, the loss of a loyal husband and father; but they are far from being alone in feeling how great this loss is, for as he was loyal as a man and father, likewise he was a loyal son and brother, relative and friend. No one has witnessed and taken part in the happiness and joy of his loving and hospitable home without thinking back with gratitude and without feeling profound grief at his demise.

 

   But just as he never grieved like those people grieve that are wihout hope, we shall also not grieve without hope. With the apostle we say: ”Praise be to God and our Lord, the father of Jesus Christ, who in his great mercy has reborn us onto a living hope by the resurrection of Jesus Christ from the dead to an incorruptible and immaculate and unwithering bequest, preserved in Heaven for those that by the grace of God have remained in their belief in the salvation which shall be revealed”. Yes, God be praised eternally for this great and blessed hope! God be praised that He preserves those that grief in this hope; this is what shall give her, whom the blow has struck so hard, the strength both to carry the burden without dropping as well as to help those yet not tried the way she has been tried, so that the grief may become as a blessing for them; for just as gold is tested in fire, our faith is tried in times of grief for the mourning believer to be able to reach his goal, the salvation of the soul, for us to learn to give thanks to God and the Father for all things, in the name of our Lord Jesus Christ; because all things benefit those that love God. Yes, if we must  sadly admit that our thoughts are not the thoughts of God, and that His ways are not our ways, we should however with gratitude acknowledge that His thoughts and His ways are sublimely elevated above our thoughts and our ways, just as Heaven is elevated above the Earth.

 

Yes,

 

Imagine when each and every bond of the heart

 

Linking me to people here in the land of dust

 

Has switched from earth to heavenly sphere

 

When nothing can separate our souls!

 

Amen!

 

 

                                    J. C. Holck

 

 

 


The contract of the Malling-Hansen family's burial place at Garnison cemetary was too large to be scanned in one peace, so both parts can be viewed together
As can be seen at the bottom, the contract was closed in 1947. The three remaining daugheters of RMH decided to remove the memory stone and wanted it to be placed in front of RMH's old school, which was granted. Copyright: Døvehistorisk Selskab

 

 

In the name of Jesus Christ, peace be with you! Peace be with his dust

 

 

[8]”A good name is better than riches” says King Salomon in Proverbs 22:1. And today when I am to speak by the coffin of my brother-in-law, I know no better words than these by King Salomon. It is a great gift to be able to take a good name with you from your childhood home; and he did just that when he left his pious childhood home, blessed by his father and mother[9]. But the great and rich talents and vitality, granted him by God, drove him forward in pursuit of creating a reputation for him; and he did make the most of his talents for an honest and good work. In the arduous and yet so blessed work to find a way through the ears of the deaf to their thoughts and hearts and help them find compensation for the tied tongue in signs and facial expressions, he found the calling of his life. He worked tiredlessly to find new ways and means with which to alleviate the poor conditions of the deaf-mute, and this succeeded for him to such a degree that his name has become known and appreciated wide and far in the world for his great ingenuity and deep insight into the secrets of Nature, whereby he has opened up new dimensions for science. And his good name has been honoured by kings and princes, first by the king of Denmark who adorned his chest with a medal[10], and from far-away countries came many acknowledgements that gave him joy and encouragement to continue working.

 

   However, all possible honour and glory from other people cannot be equal to the name gained within the walls of a blessed and caring home. And this was granted him both in the loving relationship with my sister, who closed her eyes on the very same day when his dust is being put to rest, today 14 years ago, after her having gathered strength to endure the last journey to the table of God’s children; and the name of father was granted him in the crowd of children that became the sunshine and joy of the home. Later on he found in a second wife a mature and loyal helper who became a loving mother for the children and a support for him in dire times.

 

 

From here on the speech is religious!

 

 

The Memorial Leaflet ends with the text of a hymn, written specifically for the occasion by a mr or mrs O.C. Jensen. No tune has been indicated. The text of this hymn is not included in the present translation.

 

 

[1] JMC: The ”Eremitage” (= the Hermitage or the ”small hunting place” is a small royal hunting castle north of Copenhagen, erected in 1734-46. It is considered the best preserved Baroque castle in Denmark and is situated close to a forest area much used for picinick outings.

[2] CB: The centenary celebration of the Jonstrup teacher training college, where RMH had trained as a teacher from 1851 to 1854. He loved the school and played a major role in the planning and organisation of this celebration, which probably took place in August 1890.

[3] CB: Information for the not already ’initiated’: RMH had 7 daughters from 1865 to 1874 with his first wife, Cathrine Heiberg, but she died while giving birth in 1876. Hence, RMH’s wife in 1890 – Anna Steenstrup – is his wife number two – they married in 1880 – and she is therefore ’only’ the daughters’ stepmother. But we are told that she was a true mother to them.

[4] Sct Jacob’s Church is situated on ”Østerbrogade” adjacent to the sportscentre, not far from the Institute for the Deaf-Mute

[5] CB: According to other sources there was also a wreath from the King – which sounds very likely, since the King did visit the Institute for the Deaf-Mute several times and was very interested in RMH’s innovations for the teaching of the deaf-mute. The King was Christian IX – called ”the Father-in-law of Europe” who reigned from 1863 until 1906. One of his daugthers became queen of Great Britain and another one Czarina of Russia. It is odd that the author does not mention this wreath.

[6] CB: The first speech at the bier was given by J.C.Holck, about whom the Encyclopedia of Salmonsen says: Born 1824, died 1899. Vicar and philantropist. Vicar at the Church of the Savior at Christianshavn, Copenhagen (the amazing church with the golden dome and the twisted foot passage outside the tower). Contributed to establishing an association for health care and an association for the provision of meals, among other things. In other words, a man whose character was close to that of RMH.

[7] CB: It is quite extraordinary how little is mentioned about this ’means of communication’  - obviously the writing ball – in this biography! That is a testimony to the amazing versatility of RMH.

[8] CB: This funereal speech was held by the brother-in-law of RMH, Johan Heiberg. I have omitted the part of the speech that only deals with religion.

[9] CB: A somewhat puzzling statement considering that RMH lost his father at the age of 4!

[10] CB: Knight of the Dannebrog


Malling-Hansens dødsdag og dato for begravelsen finnes innskrevet i de danske kirkebøkene. Forstørrelsen under viser at Malling-Hansen er registrert som nr 188, død 27. september og begravet 3. oktober 1890.

Malling-Hansens jordeferd, fra Berlingske Tidende

Jordefærd.  Igaar[1] Middags fandt Pastor Malling-Hansens Jordefærd under stor Deltagelse Sted fra St. Jacobs Kirke[2]. Paa den blomstersmykkede Kiste, der var hensat foran Choret, saaes bl. A. Krandse fra det kgl. Døvstummeinstituts Lærere, fra dets Tjenerpersonale, fra Døvstummeforenin-gen, fra Arbejdshjem for døvstumme Piger, fra det kgl. Blindeinstitut, fra Frimurerlogen[3] og fra Volapükforeningen.[4] Den store Mængde Krandse kunde langtfra faae Plads paa selve Kisten, Krandse saaes saaledes ophængte ved alle Stolestader.[5]

  I Kirkens Chor havde Døvstummeinstituttets Lærere og Elever Plads. I det store Følge bemærkedes iøvrigt Stiftsprovst C. Rothe, Provst Rørdam, flere andre Geistlige, Kammerherre Wolfhagen[6] m. fl.  

 Ved Kisten fungerede tvende Medlemmer af Frimurerlogen som Sørgemarchaller.

  Efter at Psalmen "Allevegne hvor jeg vanker"  var sungen, talte Pastor Holck[7], som efterat havde mindet om den stor Sorg, Budskabet om Malling-Hansens Død havde fremkaldt i vide Kredse, navnlig fremhævede hans store Flid, Elskværdighed, hans videnskabelige Trang og mechaniske Talent, hans sande Humanitet og fremfor alt hans store Trofasthed i alle Livsforhold.

  Efterat atter en Psalme var sungen, talte den Afdødes Svoger, Provst Heiberg fra Odense, der gav en særdeles smuk og sympatheisk Skildring af den Afdødes Personlighed.

Efter Afsyngelsen af Psalmen "Deilig er Jorden" bares Kisten af Frimurere ud af Kirken og hensattes paa Liigvognen for at føres til Garnisons Kirkegaard, hvor Jordpaakastelsen fandt Sted.

 

[1] CB: RMH døde lørdag den 27 september 1890. Berlingske bragte en stor nekrolog den 29 september. RMH blev - ifølge andre kilder - begravet fredag den 3 oktober. Denne artikel fra Berlingske er således fra den 4 oktober 1890.

[2] CB: Kirken ligger på Østerbrogade i København, cirka 1 km fra Døveinstituttet.

[3] CB: RMH havde en meget høj rang i den danske frimurerorden- nemlig niende grad ud af ti. På trods af, at vi også kender navnet på den loge som RMH tilhørte i frimurerordenen - et meget mystisk navn - så har adskillige henvendelser fra min side til Frimurerne om at få dem til at lede efter RMH materiale i deres arkiver ikke ført til resultater. Jeg er dog i aktiv forbindelse med en mand, som er i gang med at skrive frimurernes historie - så jeg har ikke opgivet håbet endnu.

JAC: RMHs losje het ”Zorobabel og Fredrik til det kronede Haab” og var den første som ble etablert i Danmark. RMH ble medlem 7. mars 1877 og hans medlemsnummer var 2941. På den tiden var frimurerlosjene viktige møteplasser for unge og middelaldrende menn, mange av dem med nye og radikale ideer. Ordenen er fremdeles aktiv.

SA: Fra 1888 var RMH også en av losjens “embetsmenn” da han ble utnevnt som ”taler”, en posisjon som innebar at han holdt en tale på de fleste møtene. De fleste av hans venner fra siste delen av hans liv var også medlemmer av losjen, så som Edg Collins, Erik Ritzau, Ludvig Feilberg og Johannes Kaper. Kaper var den som drev det lengst, og var losjens ordførende mester fra 1896-1904.

[4] CB: Udover alle sine utroligt mange andre aktiviteter, så var RMH også aktiv 'Volapükist', dvs tilhænger af det verdenssprog, som var skabt i 1879 af tyskeren Johan Martin Schleyer. Massser af mennesker blev i de efterfølgende år grebet af tanken om, at hvis alle mennesker i alle lande kunne tale Volapük, så ville der blive evig fred og harmoni i verden. Det var en international bevægelse, som RMH blev grebet af. Jeg har vidst dette i mere end 20 år og søgt efter kildemateriale om RMHs indsats med Volapük - men aldrig fundet noget. Endnu et hul i vores viden!  Volapük betyder ' Verdenssprog'. På dansk og norsk er ordet dog - i kraft af en revyvise fra 1920'erne (mener jeg det var) - blev ensbetydende med noget, der er komplet uforståeligt.

Det er det faktisk også. Jeg har nemlig selv forsøgt at lære det - lånte engang nogle Volapük lærebøger pga min RMH interesse - men det er meget indviklet. Det viste sig også, at folk fra forskellige lande udtalte det så forskelligt, at de havde stort besvær med at forstå hinanden, når de mødtes på de store Volapükkongresser, der jævnligt blev holdt. På tryk kunne man forstå hinanden - men ikke mundtligt. Volapük slog aldrig igennem - og det gjorde dets meget simplere efterfølger Esperanto heller ikke.

JMC: Og likevel er det et faktum at kunstspråket volapük nekter å dø ut. Wikipedia har et imponerende antall artikler på volapük – 118800 (30. april 2010), til sammenligning har de 128662 artikler på Esperanto og 128085 på dansk.

SA: I årene etter at ovenstående fotnote ble forfattet, har det lykkes oss å finne en del dokumentasjon om RMHs arbeide for å utbre interessen for Volapük. I vår brevsamling finnes et brev fra 27.03.1890 skrevet av RMH til kontorsjef og translatør Jens Bayer, 1865-1955, omhandlende Vp-saken, som Volapük ble omtalt som. Bayer var redaktør for flere Volapük-tidskrifter, bla. a. ”Timaplenäd volapük plo Dän e Novegän”. Her ble en artikkel av RMH om innvirkningen av influensa på barns vekst og vektøkning publisert på volapük. Tidsskriftet publiserte også en nekrolog om RMH etter hans død, og her står det bl. a.: ” Nobody has been a more insightful Volapükist than he. He had the firmest confidence in using our language, which he considered as one of the greatest inventions of humankind, and the greatest conviction in its usefulness for all business of the spirit.

He studied Volapük dilligently in the brief free moments that he was allowed by his as educator of those poor people to whom the use of language was denied, and whose second father he was, and by public functions that were given him because of his rare dilligence and efficiency. He was a talented Volapükist, to whom only the constant works and the great modesty were obstacles to a greater fame than he had among Volapükists. But he was known to the readers of this journal, for which he always had great interest, and of which he was a dedicated contributor since its foundation. It was he who asked the editors to translate into Volapük - his many duties did not allow him to do it himslef - his article, published in a daily newspaper in Köbenhavn, on the newest consequences of the weighing and measurement of his students - an article which, thanks to Volapük, was translated into 8 languages and was published in 17 newspapers and scientific journals. He had promised to further provide information about subsequent results - but, unfortunately, death now does not allow him to fulfil this promise. For us, who work with weak capacity for the divulgation of Volapük in our little country, he was a great adviser and a charming friend, who participated in our work whenever it was possible for him, and who more than once provided important help. He will be so remembered by us, and his memory will be to us a new stimulus to continuing our work in favor of our cause.”

Les mer om RMHs volapük-interesse under “RMH, the volapükist” I hovedmenyen. Det er også en artikkel om RMH på volapÿk på wikipedia: http://vo.wikipedia.org/wiki/Rasmus_Malling-Hansen

[5] CB: Ifølge andre kilder var der også en krans fra Kongen - mærkeligt det ikke er nævnt.

[6] CB:

F. Wolfhagen, 1818-94. Tidligere minister for Slesvig. Fra 1884 direktør for blinde- og døveinstitutterne.

H.F Rørdam, 1830-1913. Dansk præst, kirkehistoriker og forfatter til mange historiske bøger.   

[7] CB: J.C. Holck 1824-99. da Præst og Filantrop, præst ved Vor Frelsers Kirke - den med den snoede udvendige trappegang. Var med til at danne en lang række velgørende foreninger.


Originalartikkelen fra Berlingske Tidende
Stiftsprost Peter Conrad Rothe, 1811-1902. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København
Pastor Johan Christopher Holck, 1824-1899. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København
Kammerherre Friedrich Hermann Wolfhagen, 1818-1894. Foto fra hundreårs jubileumsboken om Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København, utgitt i 1907 av C. Goos
Provst Holger Frederik Rørdam, 1830-1913. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København
Provst Johan Alfred Heiberg, 1848-1936, RMHs svoger. Foto: Privat
Anna Malling-Hansen sammen med stedøtrene og svigersønnen, Fritz August Bech. Bech var gift med Zarah, og den lille piken på bildet er deres datter, som også het Zarah. Hun ble født i 1892, så bildet er sannsynligvis fra midten av 1890-tallet. På dette tidspunktet var også Anna rammet av en alvorlig sykdom - hva slags lidelse vet vi ikke ennå. Hun gjennomgikk to store operasjoner, men døde likevel i 1897. Zarah, den lille piken på bildet, døde forøvrig først i 1992 - og ble altså 100 år gammel! Døtrene er, fra venstre: Juliane, Johanne, Zarah(i svart kjole), Marie(foran), Engelke, Karen og Emma. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København.

The funeral of Malling-Hansen - from The Berlingske daily newspaper

Funeral.  Yesterday[1] at noon Reverend Malling-Hansen was buried from the St Jacob’s church with many people in attendance[2].  On the flower-decked coffin, placed in front of the chancel, were wreaths from the teachers of the Royal Institute for the Deaf-Mute, from the servant staff of the same institute, from the Association of the Deaf-Mute, from the casual ward for deaf-mute girls, from the Royal Institute for the Blind, from the Freemason Lodge[3] and from the Volapük Association[4]. The large number of wreaths could not possibly find space on the coffin itself, hence we saw wreaths hanging at all pews[5].The teachers and pupils of the Institute for the Deaf-Mute were seated in the chancel. Among the mourners were arch-deacon C.Rothe, reverend Rørdam, several other clergymen, Mr Wolfhagen[6], chamberlain and others.At the coffin two members of the freemason lodge served as pall attendants. After the hymn “Everywhere I walk”, reverend Holck[7] spoke and after having reminded us about the great grief that the message about Malling-Hansen’s death had evoked in wide circles he particularly emphasized his diligent application to all tasks, his kindness, scientific impetus and mechanic talents, his true humanism and, above all, his great loyalty and faithfulness in all aspects of life. Following another hymn, the brother-in-law of the demised, dean Heiberg from Odense spoke, presenting an extraordinarily beautiful and sympathetic portrayal of the personality of the deceased. After singing the hymn “Lovely is the Earth” the coffin was carried by freemason pallbearers out of the church and placed on the hearse to be taken to the Garnison Cemetery, where the graveside ceremony took place.

 

 

[1] CB: RMH died Saturday the 27th of September 1890. The Berlingske daily newspaper brought an extensive obituary on the 29th of September. RMH was – according to other sources – buried on Friday the 3rd of October. Hence, this article in Berlingske is from October 4, 1890.

[2] CB: The church is situated on Østerbrogade in Copenhagen, approximately 1 km from the Royal Institute for the Deaf-Mute

[3] CB/JMC: RMH had a very high ranking within this Danish Masonic order – namely the ninth grade out of ten. The order was named “Zorobabel and Frederik to the Crowned Hope” and was the first one established in Denmark. He became a member on March 7, 1877, and his membership number was 2941.  At the time, freemason lodges were important meeting places for young and middle aged men, many of them with new and radical ideas. The order is still active.
SA: As from 1888 RMH was also one of the “officials” of the lodge, being appointed to the important task of “speaker”, a position implying that he would give a speech at most meetings. Several of his friends from the last part of his life were also members of the lodge, e.g. Edgar Collins, Erik Ritzau, Ludvig Feilberg and Johannes Kaper. Kaper was the one to reach the highest level and served as principal chairman from 1896-1904.

[4] CB: In addition to his incredibly diversified activities, RMH was also an active ”Volapükist”, that is a supporter of the artificial world language created in 1879 by the German Johan Martin Schleyer. In the years that followed lots of people seized on the idea that if all people in all countries were able to speak Volapük, then mutual understanding, peace and harmony would prevail in the world. This was an international movement that RMH got involved in. I have known about it for 20 years and have been searching for source material about RMH’s efforts in relation to Volapük – but I have never found anything. Yet another gap in our knowledge! Volapük means ‘world language’. However, in Danish and Norwegian this word has acquired the meaning of something completely incomprehensible (probably stemming from a revue song from the 1920-ies). The fact of the matter is that the language is incomprehensible. I myself have tried to learn it from textbooks that I borrowed because of my interest for RMH – but it is very complicated. It turned out that people from different countries pronounced it so differently that they had great difficulties understanding each other, when meeting at the big Volapük congresses, frequently held. They could communicate in writing – but not orally. Volapük never became a success – neither did its successor, Esperanto, in spite of being a much simpler language.
JMC: And yet: It is a surprising fact that the Volapük language refuses to die! Wikipedia has an astonishing number of articles in Volapük language – 118 800!! (30 April 2010), as compared to articles in Esperanto: 128 662 and in Danish: 128 085.
SA: After the above footnote was written, we have succeeded in finding some documentation about RMH’s work to propagate the interest in Volapük. In our collection of letters is a letter dated 27.03.1890 written by RMH to the office head and translator Jens Bayer, 1865-1955, about the ‘Vp-cause’, as the Volapük issue was referred to. Bayer was chief editor of several Volapük journals, among them “Timaplenäd volapük plo Dän e Novegän”. This journal published an article in Volapük by RMH about the influence of flu on children’s growth and weigth increase. It also published an obituary about RMH after his death, stating among other things: “Nobody has been a more insightful Volapükist than he. He had the firmest confidence in using our language, which he considered as one of the greatest inventions of mankind, combined with the greatest conviction in its usefulness for all business of the spirit. He studied Volapük diligently in the brief free moments that he was allowed by his task as an educator of those poor people to whom the use of language was denied and whose second father he was, and by public functions that were given him because of his rare diligence and efficiency. He was a talented Volapükist, to whom only the constant work and his great modesty were obstacles to a greater fame than he had among Volapükists. But he was known to readers of this journal, for which he always had great interest, and to which he was a dedicated contributor since its foundation. It was he who asked the editors to translate into Volapük – his many duties did not allow him to do it himself – his article, published in a daily newspaper in Copenhagen, on the newest findings of the weighing and measuring of his students – an article, thanks to Volapük, was translated into 8 languages and was published into 17 newspapers and scientific journals. He had promised to provide further information about subsequent results – but, unfortunately, death now does not allow him to fulfil this promise. For us, who work with weak capacity for the divulgation of Volapük in our small country, he was a great Adviser and a charming friend, who participated in our work whenever it was possible for him, more than once providing important assistance. He will be remembered thus by us, and his memory will for us be a new stimulus to continue our work in favor of our cause”.
More information about RMH’s interest in Volapük can be found under “RMH, the volapükist” in the main menu. There is also an article about RMH in Volapük language on Wikipedia: http://vo.wikipedia.org/wiki/Rasmus_Malling-Hansen

 

[5] CB: According to other sources there was also a wreath from the king – oddly enough not mentioned here.

[6] CB: F. Wolfhagen, 1818-1894. Former minister for Schleswig. From 1884 Director of the Institutes for the Deaf-Mute. H.F Rørdam ,1830-1913, Danish priest, church historian and author of many historical works.

[7] CB: Possibly J.C.Holck, 1824-1899, priest and philanthropist, reverend at the Church of Our Savior in Copenhagen. He was instrumental setting up a large number of charity organizations.


Holstebro Avis 1890.10.04.

[1]Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner og kommentarer ved Sverre Avnskog.



Vi har dokumentation om Malling-Hansens begravelse – se under ’death and burial’ - , blandt andet pastor Holcks og Johan Heibergs taler.


Peter Conrad Rothe, 1811-1902, stiftsprovst ved Vor Frue Kirke. Foto: DKB.
Holger Frederik Rørdam, 1830-1913, prest, kirkehistoriker. Foto: DKB.
Johan Christopher Holck, 1824-1899, pastor. Foto: DKB.
Johan Alfred Heiberg, 1848-1936, præst. Foto: DKB.
Frederik Heiberg, 1850-1918, forstander, præst. Foto: DKB.
Den originale notisen.

    Jordefærd. Pastor Malling-Hansens

Begravelse fandt Sted i Gaar fra Jacobskirken,
hvor et talrigt Følge havde forsamlet sig, der
iblandt Stiftsprovst Rothe[2], Provst Rørdam[3] og
flere Præster. Deputationer vare mødte fra de
forskjellige Institutioner, hvortil Malling-Han-
sen var knyttet, ligesom disse ogsaa havde sendt
pragtfulde Kranse, iblandt hvilke særlig skal be-
mærkes en Krans fra Volapük-Foreningen, der
i Malling-Hansen havde en ivrig Dyrker. Ved
Kisten stode 2 Sørgemarskaller, der mødte fra
Frimurerlogen, hvis Medlemmer ligeledes bare
ham til Graven. Talen holdtes af Pastor
Holck[4] og Pastor J. Heiberg[5].

 

[1] JMC: Denne notits blev publiceret i et stort antal aviser: Vejle Amts Folkeblad, Aarhus Stifts-Tidende, Aalborg Stiftstidende, Viborg Stifts-Tidende, Lolland-Falsters Stifts-Tidende, Horsens Avis eller Skanderborg Amtstidende, Vendsyssel Tidende, Herning Folkeblada, Randers Amtsavis og Adresse-Contoirs Efterretninger, Kjøge Avis – alle den 4 oktober 1890; desuden: Jyllandsposten 5/10 og Samsø Avis den 6/10.

[2] JMC: Peter Conrad Rothe, 1811-1902, stiftsprovst ved Vor Frue Kirke.

[3] JMC: Antagelig Holger Frederik Rørdam, 1830-1913.

[4] JMC: Interessant nok kan pastor Holck have haft en familierelation (gennem giftemål) med Malling-Hansen: Pastor Johan Christopher Holck, 1824-1899, ægtede nemlig i 1853 Thyga Elisabeth Christine Thomine Thaning, datter af konsistorialråd Vilhelm Thaning i Hunseby, som var sognepræst i Hunseby; jeg tror at Holcks hustru var kusine til Andrea Henriette Mathilde Thaning, født i Vollerslev den 12 august 1850, og som ægtede Rasmus Malling-Hansens bror Thomas Jens Jørgen Hansen, født 1837. Andrea Thaning var datter af sognepræst i Lyderslev Andreas Thaning (antagelig bror til Vilhelm Thaning), født 11 nov 1805, død 16 maj 1890 og hans hustru Henriette Wilhelmine født Tønnesen, født 11 september 1810. (Kilder: slægtshistoriske kilder om Thaning-slægten).

[5] JMC: Johan Alfred Heiberg, 1848-1936, præst; bror til Rasmus Malling-Hansens første hustru, Cathrine Georgia, 1841-1876. Kort tid efter Malling-Hansens død blev Johan Heiberg udnævnt til forstander for det kgl Døvstummeinstitut i København; dette rapporteredes blandt andet i Dagbladet ”København” den 22 november 1890 og i Kjøge Avis samme dag.

SA: Her er jeg redd du blander to av brødrene til Cathrine Georgia Heiberg, Jørgen. Den broren som ble utnevnt til forstander etter Malling-Hansen, var Frederik Heiberg,1850-1918, som også var utdannet prest.


Den aktuelle utgaven av avisen.

Nationaltidende 1890.10.03.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

 

Denne kortfattede annoncering er ikke indsat af Rasmus Malling-Hansens frimurerloge, hvad man ellers godt kunne forledes til at tro ud fra udformningen.
Han blev medlem af ’Zorobabel og Frederik til de kronede Haab’ den 7 marts 1877 og fik medlemsnummeret 2941. Annoncen er derimod indrykket af ’Frimurerbrødres Begravelseskasse’ – F.B.B.K. – som blev stiftet i 1882 og som stadig findes!


Den originale notisen.

             †

         F. B. B. K.

     Nr. 165. Pastor Malling Hansen. Rd.
af Dbg. F. M. Fredag den 3. Oktbr. Kl.
2 ¼ fra St. Jacobs Kirke, Østerbro.


Den aktuelle utgaven av avisen.
Malling-Hansens registrering i København magistrats begravelsesprotokoll. Dødsårsaken oppgis til "hjertelidelse" og "plutselig død".

Berlingske Tidende 1890.10.04.

[1]Research og transkribering af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

 

Annas tak efter begravelsen af Rasmus Malling-Hansen:


Malling-Hansen andre hustru, Anna Malling-Hansen, født Steenstrup, 1842-1897. Foto: DKB.
Malling-Hansens etterkommere forteller at den unge Rasmus forelsket seg i Anna da hun var på besøk i prestegården i Hunseby da de to var unge. Foto: Privat.
Kjærligheten ble gjengjeldt, men de to kom fra ulike sosiale lag, og noe nær forbindelse var uaktuelt. Men Anna glemte aldri sin ungdoms kjærlighet, Rasmus. Foto: Privat.
Den originale notisen.

   Særskilte Bekjendtgjørelser.


     For den store Deeltagelse ved min kjære
Mands jordefærd bringer jeg herved Alle
min bedste Tak.
     Paa Børns, Svigersøns og egne Vegne
         A n n a  M a l l i n g – H a n s e n
                        f. Steenstrup.
     Kjøbenhavn den 3die October 1890.

 

[1] JMC: Samme annonce i Berlingske Tidende den 6 oktober 1890.

Den aktuelle utgaven av avisen.

Viborg Stiftstidende 1890.10.09.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

 

’Le Temps’ var en fransk dagsavis som blev udgivet i perioden 1861 til 1942. Den havde et oplag på ca 22 000 i 1880 med støt stigende oplagstal, indtil den nåede 30 000 eksemplarer i 1914. Det var en kvalitetsavis med store ambitioner og blev betegnet som elitens organ. Mange kendte journalister og forfattere var medarbejdere på avisen, blandt andre Anatole France,1844-1924, som var literær journalist på avisen mellem 1866 og 1893. Den ansvarlige redaktør for udenrigsstof i perioden 1888-1905 var Francis de Pressencé. Den notits som Viborg Stiftstidende her nævner blev publiceret i Le Temps den 5 oktober 1890, og jeg har fundet notitsen i avisens digitale arkiv. Den bliver publiceret separat.


Anatole France, 1844-1924, literær journalist mellem 1866 og 1893. Foto fra internett.
Francis de Pressencé, 1853-1914, ansvarlige redaktør for udenrigsstof i perioden 1888-1905. Foto fra internett.
Den originale notisen.

    En Dansk’s Eftermæle i Udlandet.

Pastor M a l l i n g – H a n s e ns Død om-
tales i det parisiske Blad Le Temps, der be-
tegner den Afdøde som en Videnskabsmand,
der var kjendt hele Verden over, og med
særlig Anerkjendelse dvæler ved hans Under-
søgelser over Periodiciteten i Børns Vægt.

 

 


Den aktuelle utgaven av avisen.