Articles about Malling-Hansen from His Own Lifetime

Not many articles are known to have been written about Rasmus Malling-Hansen while he was still alive. That is, his inventions and scientific work were often mentioned in newspapers and journals both in Denmark and elsewhere in Europa and in the USA, but articles on Malling-Hansen as a personality and his achievements on a broader scale are far rarer. The Malling-Hansen Society will continue to search for such articles and will publish them in this section, as and when they are discovered.

 


Artikkel i Søndags-Posten 1882: Pastor Malling-Hansen

Illustrasjon fra artikkelen. Billedtekst: Forstander for det kgl. Døvstummeinstitut, Pastor H. R. J. Malling-Hansen, R* p. p. (Efter Fotografi.)
Fotografiet som tegningen er laget etter finnes i Det Kongelige Bibliotek i Københavns portrettsamling.

Søndags-Posten.

 

Illustreret Ugeblad til Nytte og Fornøielse for alle Stænder.

 

Søndag den 10. September 1882.

 

Pastor Malling-Hansen.

 

Forstander for det kgl. Døvstummeinstitut.

 

     Indtil Slutningen af forrige Aarhundrede var der kun gjort saare lidet for de Ulykkelige, der var berøvede en eller flere af Sandserne; det er først i den nyere og nyeste Tid, at der gives Mænd, som have sat sig til Livsopgave at berede de Ulykkelige en sorgløs Fremtid, lære dem Kærlighed til det Gode og Sande, og bidrage til, at de som nyttige Individer kunne gaae ud i det Samfund, hvor de ellers vilde være prisgiven Nød og Elendighed. De to Døvstummeinstituter, Blindeinstitutet og Idiotanstalterne[1], ere Protester mod den Anskuelse, at vor Tidsalder er den mest egoistiske, og at Enhver kun tenker paa sit eget lille Jeg.[2] Fra disse Anstalter foreligger der nemlig talrige Vidnesbyrd om, at de mest Ulykkelige i Samfundet have uegennyttige Forkjæmpere, der alltid værne om deres sørgelige  Lod. Vort Blad har tidligere leveret Portræter af Professorerne Duurloo og Keller, samt Forstander Moldenhawer, og fortsætter i dag Rækken af disse Filantroper med et Billede af Forstanderen for det kgl. Døvstummeinstitut, Pastor Malling-Hansen.

 

     Det var i Slutningen af forrige Aarhundrede og i Begyndelsen af dette, at man oprettede den første Døvstummeskole i Danmark, og som Stifter nævnes en Prof. Castberg. I 1807 tog Regeringen  Sagen i sin Haand, og lod opføre det kgl. Døvstummeinstitutet, der saaledes har bestaaet i 75 Aar[3]; ved Plakat af 11. April 1817 paalagdes det som Tvang, at  a l l e  døvstumme Børn skulde sendes til Hovedstaden forat nyde Undervisning. Dengang kjendtes der kun en Methode at undervise Døvstumme paa, og det var ved Tegn, men lidt efter lidt, og ikke uden Kamp, har Talemethoden – der bestaaer i at de Døvstumme aflæser Talen af Lærerens Mund og selv udtrykke sig mundtligt – vundet Hævd.

 

     Efterhaanden blev Trangen til et nyt Institut mere og mere følelig, og Pastor Malling-Hansen fremkom da med et Forslag om Opprettelsen af et Institut i Jydland; med Iver, Kraft og Udholdenhed støttede han Sagen og faae den endelig kronet med Held, thi ved Lov af 22de Marts 1880 blev det vedtaget at oprette et Døvstummeinstitut i Fredericia, der skulde rumme 100 Børn; det aabnedes den 1ste August 1881. Nu skulle alle 8 Aar gamle, egentlig Døvstumme optages paa det kgl. Døvstummeinstitut i Fredericia; de Elever, der efter et Aars Forløb ikke have tilstrækkelige Fremskridt efter Talemethoden, skulle overflyttes til det gamle Institut for at oplæres efter Tegnmethoden; ere Børnenes Forældre uformuende, skal Amtet eller Kommunen udrede Betalingen for Eleverne. Antallet af Børn i det kgl. Døfstummeinstitut heri Byen var den 1ste Oktober 1881 127.

 

     Hans Rasmus Malling Johannes[4] Hansen er født i Hunseby den 5te September 1835, og fyldte  saaledes i Tirsdags 47 Aar; Faderen, Joh. Fred. Hansen, var Hjælpelærer i Havlykke. Malling-Hansen blev i 1858 privat dimitteret Student; efter at have taget fine Examina, og havt en Lærerplads[5], blev han den 19. Januar [6] Forstander for Døvstummeinstitutet i Slesvig. Krigen i 1864 fordrev ham dog snart fra denne Plads, og fra d. 4. September 1865 har han været knyttet til det den[7] kgl. Døvstummeinstitut i Kjøbenhavn, hvor han nu er Forstander, Førstelærer og Præst, medens han samtidig er Underdirektør ved det nye Institut i Fredericia, og Medlem af Bestyrelsen i ”Arbeidshjemmet for døvstumme Piger”. Ved Kongeparrets Besøg i Fredericia[8] var Malling-Hansen ved Sygdom[9] forhindret fra at være tilstede, men der blev af den derværende Forstander[10] udtalt en Beklagelse over, at den Mand, der i Ord og Gjerning havde virket saameget for at fremme Sagen, ikke kunde være personlig tilstedet.

 

     Ved Siden af sin besværlige og omfattende Lærervirksomhed har Malling-Hansen dog haft Tid til at beskjæftige sig med en Opfindelse, som har vakt almindelig Opmærksomhed, nemlig den saa meget omtalte ”Skrivekugle”, der maaske endnu ikke har tilfredsstillet de praktiske Forventninger, som blev stillet til den, men dog har vundet stor Anerkendelse og indbragt sin Opfinder ”Fremskridtsmedaillen” ved Verdens-Udstillingen i Wien, 1ste Madeaille paa den nordiske Udstilling[11], og den danske Regering har den 31ste Mai 1872 skjænket ham Fortjenstemedaillen i Guld med Tilladelse til at bære den. For hans Virksomhed i Døvstummesagen er han den 2den Februar 1881 udnævnt til Ridder af Danebrog, og den svenske Regering har belønnet ham med Wasaordenen.

 

     Malling-Hansens Virksomhed som Forstander for Døvstummeinstitutet er saa fortjenestfuld, at den bør kjendes i vide Kredse , hvorfor vi her have fremdraget den; vi ville ønske, at han i mange Aar maa bevares for den, og saaledes erhverve sig mange hundrede Ulykkeliges Taknemlighed.[12]

 

Fotnoter:

 

[1] SA: Begrepet ”idiot” var på denne tiden ikke et nedsettende ord, men en betegnelse/diagnose som tilsvarer det vi i dag kaller psykisk utviklingshemmet.

 

[2] SA: Det er svært interessant å lese artikkelforfatterens betraktninger omkring den utbredte oppfatning fra slutten av 1800-tallet om at det var en egoismens tidsepoke. Akkurat det samme hevder jo mange om vår egen samtid. Det er kanskje en oppfatning som alltid vil eksistere blant enkelte kritikere?

 

[3] SA: De første årene holdt Døvstummeinstituttet i København til i meget små og kummerlige lokaler, først i Sølvgade og senere i Stormgade. Det var først i 1830 at den bygningen som fremdeles står i Kastelsvej ble bygget. Den gangen het veien Citadelvejen.

 

[4] SA: Malling-Hansens siste fornavn var ikke Johannes, men Johan.

 

[5] SA: Malling-Hansen påbegynte sin lange utdanning ved å ta lærereksamen ved Jonstrup Seminarium i 1854, økonomisk støttet av lensgreven av Knuthenborg. Han var deretter privatlærer og hadde også en kortvarig lærerpost mens han drev private studier for å kunne studere teologi. Han startet på teologistudiene, men tok så en pause i dem da han fikk en lærerstilling ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København i 1859.

 

[6] SA: Malling-Hansen avsluttet sin lærerkarriere midlertidig i 1861, men allerede i 1862 ble han bedt om å søke en lærerpost ved Døvstummeinstituttet i Slesvig, som den gangen tilhørte Danmark. Det lå i kortene at han ville bli tilbudt forstanderstillingen, da den forrige forstanderen allerede hadde søkt om oppsigelse da Malling-Hansen ble hyret inn som lærer. Danskene drev på den tiden en ”fordanskningspolitikk” i Slesvig og Holstein og ønsket en danske i stillingen som forstander, til avløsning for den forrige, som var tysk.

 

[7] SA: Malling-Hansen gikk rett inn i stillingen som konstituert forstander ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København i 1865. Han avløste sin svigerfar, Søren Heiberg, som trakk seg tilbake til en prestestilling. Som man ser inneholder artikkelen enkelte trykkfeil. Jeg har valgt å gjengi det som står trykket helt nøyaktig, til tross for feilene.

 

[8] SA: Så vidt jeg vet var kongeparets besøk i Fredericia sammenfallende med den offisielle åpningen av Instituttet.

 

[9] SA: Malling-Hansen hadde en lang sykeperiode i 1880/81. Han skriver om dette i et av sine brev fra denne perioden (1881.09.08 Danish), men dessverre fremkommer det ingen steder nøyaktig hva han led av. Det er ikke urimelig å anta at det kan ha vært begynnende hjerteproblemer, for Malling-Hansen drev virkelig rovdrift på sin helse. Han var ustoppelig i sine ulike meget tidkrevende interesser, røkte i store mengder, og var involvert i mange store oppgaver både i sitt virke for døvstummesaken og sine private forskingsprosjekter og oppfinnelser. Det er i hvert fall hevet over tvil at han hadde hjerteproblemer i siste del av sitt liv med forkalkninger og angina. Og i 1890 stoppet hjertet da han var på vei hjem fra et møte i frimurerlosjen en høstkveld i september.

 

[10] SA: Som forstander ved Døvstummeinstituttet i Fredericia ble Malling-Hansens gamle kollega Georg Jørgensen utnevnt, på initiativ fra Malling-Hansen. Jørgensen var en meget iherdig forkjemper for talemetoden, og ellers en meget driftig og dyktig mann. De to samarbeidet senere i den offentlige kommisjonen som ble oppnevnt i 1888 for å utrede en overordnet løsning på driften av døvstummeundervisningen i Danmark, men det var også stridigheter mellom de to meget sterke personlighetene. Polemikken mellom ulike retninger innen døvstummeundervisningen foregikk ofte i full offentlighet i de dager, og hissige avisinnlegg og opphetede brev gikk veien mellom instituttene.

 

[11] SA: Malling-Hansen mottok også gullmedalje for skrivekuglen ved Centennial Utstillingen i Philadelphia i 1876 og ved verdensutstillingen i Paris i 1878. Senere ble den også belønnet med førsteprismedaljen ved kunst-, industri- og jordbruksutstillingen i København i 1888.

 

 

 

Peter Atke Castberg, 1779-1823, grunnleggeren av døvstummeundervisningen i Danmark
Johannes Moldenhawer, 1829-1908, forstander ved Det Kongelige Blindeinstitut i København
Johan Keller, 1830-1884, grunnleggeren av De Kellerske Anstalter. Byste av Th. Stein
Georg Jørgensen, 1838-1905, forstander ved Det Kongelige Døvstummeinstitutt i Fredericia
Hans Peter Duurloo, død 1892, forstander ved Gamle Bakkehus Aandssvageanstalt
Den originale artikkelen

Dagens Nyheder 1884.06.19.

[1].Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

 

Anders Petersens bog om Jonstrup udkom første gang i 1884. I 1891 udgav han desuden et tillæg med opdaterede oplysninger, og i dette tillæg findes et kapitel som fortæller i detalje om 100-årsjubilæet på Jonstrup Seminarium i 1890. Rasmus Malling-Hansen var den som organiserede jubilæet og var også hovedtaleren.


På Det kongelige Biblioteks fantastiske hjemmeside kan man finde frem til digitale versioner af begge værker. Vi har på vor side de mest relevante uddrag af Petersens publikation: Dels kapitlet om Jonstrup-jubilæet og dels værdifulde biografiske data om Rasmus Malling-Hansen samt om hans fosterfader, den norske skolelærer Rasmus Malling, 1787-1857, som var elev på Blaagaard Seminarium og dimitteredes i 1808, året inden seminariet flyttede til Jonstrup i Ballerup. Det førstnævnte materiale findes under fanebladet ’first among equals! The Jonstrup anniversary in 1890’, og sidstnævnte afsnit findes under fanebladet ’articles from Malling-Hansen’s lifetime’.

 


Gottlieb Ernst Clausen Gad, 1830-1906.
Anders Petersen, 1827-1814, skolelærer og forfatter. Foto: DKB.
Erik Nicolai Boegh, 1822-1899, forfatter, redaktør og teaterdirektør. Foto: DKB.
Den originale artikkelen.

    - I Kommission hos G. E. C. Gad

har den bekjendte flittige Personalhistoriker,
Lærer A n d e r s  P e t e r s e n[2] i Valløby,
paabegyndt Udgivelsen af et temmelig be-
tydeligt Værk ”Den jonstrupske Stat,
personalhistoriske Meddelelseser om det kgl.
blaagaard-jonstrupske Seminariums Lærere
og Dimittender 1790-1884”. Værket,
hvoraf hidtil tre Hæfter ere udkomne, er
beregnet at skulle udgjøre 18-20 Ark[3] og
indeholde kortfattede Meddelelser om hen-
ved 1500 Personer. Det indledes med
en kort Fremstilling af de danske Skole-
lærerseminariers Historier, af hvilken det
fremgaar, at det kgl.Seminarium paa
Blaagaard ved Kjøbenhavn oprettedes ved
kgl.Resolution af 25de Juni 1790 efter
en af en dertil nedsat Kommission ud-
arbeidet Plan, at Undervisningen her be-
gyndte den 14de Marts 1791 med 2
Lærere og 14 Elever, samt at Seminariet
1809 flyttedes til Jonstrup, hvor det
siden da har havt sit Sæde. Der med-
deles derpaa biografiske Efterretninger om
Anstaltens Forstandere og Førstelærere,
Andenlærere og øvrige Lærere samt endelig
om den store Række af Dimittender, der
ere udgaaede fra Seminariet og som i de
tre foregaaende Hefter er ført ned til
Bogstavet Q. Vi træffe i denne Forteg-
nelse adskillige mere bekjendte Navne, saaledes

 

- - - - -(JMC: tekst udeladt)

 

- - - - Erik Bøgh[4],
afd. skoleinspecteur Frølund, Politikeren
Gleerup, Pastor Malling-Hansen, - - - -

 

[1] JMC: Notitsen findes også i Folkets Avis 21 juni 1884.

[2] JMC: Anders Petersen, 1827-1914, udlært væver, underofficer i artilleriet, skolelærer og betydningsfuld personalehistorisk forfatter. Dimitteredes fra Jonstrup i 1855.

[3] JMC: Et ’ark’ i bogtrykkersammenhænge betegner et ark der i foldet tilstand udgør 16 sider. 20 ark er altså 320 sider. 1884 års udgave af Petersens værk udgør 346 sider. Tillægsbindet, udgivet 1891, er på 91 sider.

[4] JMC: Erik Nicolai Bøgh, 1822-1899,var en af Dagens Nyheders to redaktører i perioden 1877-1885. Elev på Jonstrup fra 1839.

Den aktuelle utgaven av avisen.

Article in “Nutiden”, Sunday October 17, 1886

It gives us great pleasure to present the following article about Rasmus Malling-Hansen, printed in the Danish pictorial magazine “Nutiden” (“Our Time” or “The Present Time”), issue of October 17, 1886, while Malling-Hansen was still alive. The article is a rather comprehensive profile, covering everything from Malling-Hansen’s background and adolescence, studies and professional career, including very extensive descriptions of his activities and as an inventor including his scientific works – very aptly formulated by the Danish writer Vilhelm Møller, 1846-1904. Several Malling-Hansen biographies of later date must apparently have used this profile as their source, for we find here a wealth of information not known elsewhere. It appears likely that the author knew Malling-Hansen personally or has had meetings with him in order to have him tell about his life – the article bears a clear hallmark of original source material. It remains only to wish the interested reader – happy reading!

 

 

 

The author of the article, Vilhelm Møller, 1846-1904. Photo: The Royal Library
Front page of "Nutiden" October 17,1886
The portrait of Malling-Hansen on the front page of the article was made from a picture taken in 1885. Copyright: The Royal Library

R. Malling-Hansen

 

 

“ My word, those observations and conjectures published by Malling-Hansen are truly interesting!”

 

“Which Malling-Hansen? ….Oh, yes, the one with the writing ball?”“Yes, “the one with the writing ball”….Although the work Malling-Hansen is presently undertaking has much more far-reaching importance, the writing ball will remain the main reason for the popularity of his name. Awarded, as it has been, with the highest prizes at one world exhibition after the other and appealing directly to people’s practical turn of mind, it has, indeed, had all conditions to arouse the interest of the public at large.

 

It came about in the context of his work with deaf-mute, - just like a couple of other inventions that he made some time back. One of them was this: To be able to make, using an ordinary glazing machine, as many as fifty prints of a colored letter specimen, - this was a pioneering method before the so-called Hectographic method. The other invention, a new cartographic representation whereby the globe is imagined as transparent such that one could see the areas below one’s own geographical positions, -  has re-appeared this year and now in the guise of an original British idea…. The writing ball was conceived in the context of research on the mode of operation of the speech organs in producing the sounds of the language. For Malling-Hansen was inspired to investigate how s p e e d i l y   thoughts are expressed in sounds and signs. In parliament he recorded the quickest and the slowest speakers: and it appeared that while Mr Zahle, e.g., only managed to deliver 6 letters per second, Mr Bille could in one second express 14, - why, the late Mr Adler even managed 16 letters per second. This is how swift oral speech is as an interpreter. Writing, on the other hand, hobbles slowly along, much behind. Even a “swift” pen will write merely a   c o u p l e   of letters per second. But then there was also the hand-alphabet of the deaf-mute. It consists, as is well known, of certain finger movements in the air, whereby each finger movement represents letters. Now it appears that a person highly trained in the use of the hand-alphabet could produce 12 letters per second or, in other words: He was able to “write in the air” almost as speedily as the quickest orator was able to speak. “What if one was able to fix this “writing” in the air?”! Malling-Hansen mused: “Then the writer would save a lot of time, among other things”. And with that idea as the point of departure he constructed his writing ball. The small and elegant instrument consists of two parts: an undercarriage that grips and moves the paper, and a kind of lid concerned with the writing part. It is convenient to imagine the lid as a kind of stamping cushion around which long brass-needles with flat heads have been inserted at oblique angles in such a way that all pinpoints meet below in one single point. On each needle head is one of the letters of the alphabet or one of the ten numerical letters. “Writing” is done by pressing down the needle head with your fingertip: the letter in question is then printed on the paper. The writing somewhat resembles printed matter. It may not be possible to “prick” down what is on the tongue as quickly as the deaf-mute write in the air; but if you have practiced you can write t w i c e   as quickly with the writing ball as with the pen – and then, at least, you will have saved half the time!

 

 

 

Two examples of the maps mentioned. Above is shown RMH’s projection of the globe as seen from Copenhagen at an angle of 80 degrees.
And here Stockholm is the point of departure. The maps are big, approximately 60x80 cm and were photographed in the map and photo archive of the Royal Library, Copenhagen, by Jørgen Malling Christensen
The patent drawing of the very first writing ball, that worked by means of an electromagnetic battery and had the paper wound around a cylinder built into a wooden box.
The 1878 model of the writing ball, shown at the world exposition in Paris and awarded a gold medal!

The writing ball appeared in 1870. It was the very first speed-writing machine, as far as we know. Later an American in Milwaukee invented the so-called “Remington machine” which, after having undergone repeated modifications, is now known under the name of “The Caligraph” . There is no other machine than these two that allows you to write quicker than with a pen; and the Danish model has the advantage in relation to its competitor that its type bar movement is simpler, shorter and more solid. It is therefore favored by many who have had experience of using the American machine for some time. However, it has had problems gaining ground, because also for the exploitation of an invention three things are required: Money, a lot of money – and yet more money. And money has been scarce. For every 1000 dollars invested by the Americans in this country scarcely 100 kroner could be mobilized. Consequently the machine was far too expensive: Originally it cost 1200 kroner and only very recently has it been possible to deliver it at 150 kroner.

 

During the last 15 years it has undergone various modifications. The inventor himself succeeded in resolving a challenge that many mechanics both here and abroad have cudgeled their brains about: how to move the paper without making use of electricity. And in general terms Malling-Hansen has never stopped fiddling and revamping his pet. However, in later years his investigations connected to his measuring and weighinghave probably absorbed the lion part of his interest.

 

However, before describing those investigations, it would probably be useful to relate something about the originator of the research.

 

 

 

Rasmus Malling-Hansen’s work place throughout more than 25 years – The Royal Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen- illustration from 1860. Copyright: The Historical Society of the Deaf.

Part 2.

“ Principal and priest at the Royal Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen and deputy director of the Royal Institute for the Deaf-Mute in Fredericia”, - that is the official title of Hans Rasmus Johan Malling-Hansen. However, one should not assume that his appearance and personality corresponds exactly to this title. He has the look of an artist, a composer, and he carries himself simultaneously with the arrogance of an artist as well as the precision and courtesy of a military officer. The main impression one has when seeing and speaking with him can be summed up in an expression befitting very few grown-ups: He makes an impression of being highly intelligent and bright.

 

The artistic trait, the “stroke of genius” around and in him, is perhaps a refined inheritance from his father’s father, a smallholder but also a musician in Paarup near Maribo. His son was an assistant teacher at Hunseby School close to Maribo, passing away only four years after the eldest of his children, M-H, had been born (5 Sept 1835). The wife, M-H’s mother, was thus widowed and in very poor circumstances; she is said to have been an unusually kindhearted and able wife, - surely the son has inherited his resilience and energy from her. And the courteousness in his nature was probably grounded during childhood in the home of the foster father. The foster father, teacher Rasmus Malling in Hunseby, was a Norwegian, raised together with the young barons at Løvenborg Manor. He possessed the entire ceremonial neatness of the last century, its punctilious and alert social ceremonies. Such a role model obviously marks a child…incidentally, it is rather intriguing to see how the peculiar mix in Malling-Hansen’s physiognomy and character has carried him and found further impetus later on. He has been a teacher at three places: In an artistic home on the “Peter Faber” lines, namely court musician Hansen’s home; at Knuthenborg, with the government minister, count Knuth; and in between those two places, as it were, with the in artistic circles well-known wife of councilor of state, Mrs Vogt, who gathered a multitude of artistically talented people around her. Malling-Hansen would hardly have become a tutor in those particular homes, and only in those, unless there had been something in his person that recommended and attracted them at the same time.

 

Whatever the case, - for the eldest of the three boys at Hunseby School there was, when the father passed away in 1839, no prospects of becoming a tutor, much less working as a priest and principal. He learned at the local school whatever  t h a t  could teach him, received a little bit of extra tutoring from the various assistant teachers, and over and above that he was destined to become a painter’s apprentice. He did have some inclination and talent for drawing. But then the preparation for confirmation happened, and this was with the vicar Gude, later dean. T h a t  made a deep impression on Malling-Hansen. Then one day he confided to the vicar that he yearned to become a priest! Mr Gude took scant heed of it, the boy was confirmed and started his house painter’s apprenticeship in Maribo. The apprentice period was tough, there was plenty of hard work; however, the master was a kind man, his wife (a vicar’s daughter) was conscientious in every respect, - time passed, and the apprentice began to thrive rather well. Perchance he dreamt of going to Copenhagen, enter the Academy and becoming a talented decorative painter! …Then towards the end of the year he and his mother were summoned to meet count Knuth of the Knuthenborg Manor. The almost shy, noble and charitable man had spoken with the vicar, Mr Gude, and now offered Malling-Hansen to sponsor his education  - at the Jonstrup teacher training college. “A school teacher!” That was far away from what he had been dreaming about! But, never the less, it would be a shame to refuse the count’s offer….and hence he spent an initial six months at the Gude residence and after that 3 years at the teacher training college (graduating with very high marks). Having done that, he worked for a year as a tutor in the area close to where he was born. And then finally his real wish was granted: Count Knuth sent him to Copenhagen to enable his theological studies.

 

 

 

The young Rasmus Malling-Hansen. Photo from ca 1860. Copyright:The Royal Library, Copenhagen
Malling-Hansen’s mother, Juliane Hansen, 1809-1885. Photo: Private
Malling-Hansen’s financial benefactor, Frederik Marcus Knuth, 1813-1856. Photo: The Royal Library, Cph

After some three years of private preparations he matriculated. He had somehow scraped through it – no problems in mathematics and science where he was talented, but with the languages; added to that, the circumstance that he had to be with people much younger than himself. But he managed the top grade (1858). And then he tackled theology. However already after one year the Institute for the Deaf-Mute had taken him in. Through an acquaintance, who was a teacher there, he had got a foot in and acquired interest for the task; in addition, the principal of the institute had a daughter….! Enough said, from 1859-61 he worked and lived there, teaching. Then he had scruples on account of divinity studies: He gave up his position as a teacher, applied for and was accepted at Regensen and continued his studies vigorously. Another year passed, - and then the Schleswig Government requested him to come and teach at the Schleswig Institute for the Deaf-Mute. The conditions were favorable, the post of principal was within reach – he went for it. And in 1863 he actually was appointed to be principal, he led the re-building of the institute, seemingly at ease in life. But in 1864 war broke out and he was forced to return to Copenhagen. For the third time he seriously took up studies for the final examination. However, hardly had he started before he learned that come summer his father-in-law would be transferred from the Institute for the Deaf-Mute, and hence, if he was aspiring for the position, it had to happen now! It would seem that “fate” was determined to prevent him from graduating. But his energy was stronger than fate: In the summer of 1865 he graduated in divinity  a s  w e l l   as  b e c o m i n g   principal of the institute.

 

In other words, he has carried out the task of principal for more than twenty years now. And one leaves the institute with very positive impressions of   h o w  he has carried out and continues to perform in this task. Everything is spick and span out there, there is such a punctuality, order and cleanliness that it is positively astonishing. And the children look healthy and happy – and that is what they are, while at the same time appearing as disciplined as a group of exquisite, intelligent recruits. The trait of “military officer” in Malling-Hansen’s character is flatteringly illustrated by the conditions of the institute, as they seem to be. In addition, he has not limited himself to keeping “his own” institute ahead of the requirements of the present time, rather he has in general done a lot for the planning and organization of teaching for the deaf-mutes in Denmark. Thanks to his meticulous and comprehensive proposals the Fredericia Institute has been created, and at this, as well as at the Copenhagen institute, the properly deaf-mute children are being educated – at the former place in accordance with the speech-method, and at the latter place in accordance with the sign-method. However, those deaf-mute who have some degree of hearing or speech ability, or who are mentally deficient, are referred to the Keller Institutions. By means of this practical distribution it is possible to work everywhere with greater consistency and vigor.

 

Until very recently the entire inspection task has been on Malling-Hansen’s shoulders. It is yet another evidence of his energy and vigor, that in the midst of his daily toil he found time not only to develop the above mentioned inventions but also to personally direct the extensive measuring and weighing, the results of which he is presently busy to demonstrate. The measuring started in 1877 and went on for six months; then as from 1882 they were resumed, in conjunction with weighing, and have thus continued uninterruptedly and extensively. All pupils of the institute are being measured and weighed four times daily. In addition, the pupils of the Fredericia Institute and those of the orphanage are weighed daily, and the pupils of a village school in Lolland are weighed three times a week. Hence, only counting weighing of individuals, there are around 570  p e r  d a y   all year round. The next step is to find out what this enormous and unique material may teach us…

 

More about this in the last part!

 

 

 

Malling-Hansen’s confirmation priest, Ludvig Jacob Mendel Gude, 1820-1895, later dean of Roskilde. Photo: The Royal Library.
Malling-Hansen’s father-in-law, Søren Johan Heiberg, 1810-1871. Photo: The Heiberg Museum, Sogndal
Malling-Hansen’s first wife, Cathrine Georgia Heiberg, 1841-1876. Photo: The Heiberg Museum, Sogndal

3. (Last Part)

There was a discussion about a new meal-regulation for the pupils of the institute for the deaf-mute. Malling-Hansen felt that if they could weigh and measure the children consistently, initially while providing meals under the old regulation and later according to the new regulation, then they would with greater certainty get to know which regulation served the children best. This was the reason for his investigations. However, very quickly they rendered such striking results – results that were entirely contrary to what the experts had expected – that both the government and the Carlsberg Foundation intervened with considerable financial support in order to expand the scale of the observations. And now they are weighing and measuring day in, day out at a rate and scale that no-one had ever believed possible. It is a completely new and unexpected material being brought forward for scientific research. When Malling-Hansen presented a little bit of his rich collection of findings to the medical congress in Copenhagen, the foreign medical doctors were astonished at the “magnificent” step forward which been taken.

 

One has to have seen the devices used for weighing and measuring, and see them in use, in order to really comprehend how accurate and yet swift the process is. A certain number of children step unto the scale: up the scale – and down, - and the weighing has been done. The combined weight of all the children is then added up at each weighing: They operate with the concept of a “normal child, or norm-child, made up of 100 individual children”. The measuring is even swifter. In a corner of the room is a unit of height measurement; an angle can be adjusted up and down according to the height of the pupil. Then the teacher in charge makes a couple of finger signs to the pupils and walks over to the unit: almost simultaneously a small boy in his stocking feet steps under the measuring unit, the angle slides down, the teacher reads aloud the number in millimeters, and another teachers registers it in the columns of the register, - and no 2 pupil is already under the unit, the angle slides down over   h i s   head. Literally speaking almost as quickly as it is possible to register the numbers in the ledger, the measuring progresses, and the pupils are back at their stations. There is an admirable discipline, a commendable accuracy and speed.

 

 

 

Malling-Hansen’s personal copy of “Periods in the Growth of Children and Solar Heat” from 1886 – with dedication to his second wife, Anna Copyright: Private.
Malling-Hansen’s lecture at the medical congress in Copenhagen in 1884 in print: “Tägliche Wägungen” – with the author’s dedication to his second wife, Anna. Copyright: Private

Well, and – what is then the   r e s u l t   of  all this measuring and weighing?

 

Up until now we have been under the firm belief that the growth of a child – height as well as weight – increases rather evenly all year round. However, the children of the institute were in precious good health and yet they developed in an entirely different way! In relation to the weight there were periods where they suddenly increased rapidly, periods of stagnation, and periods when they decreased. And by recording these periods year by year Malling-Hansen found that these periods were recurrent. He concluded that  w h a t e v e r   w e i g h t  i n c r e a s e    a  c h i l d   h a s,  t h i s   g a i n   w i l l   t a k e   p l a c e   p r i m a r i l yi n   l a t e   s u m m  e r   a n d  d u r i n g   a u t u m n. D u r i n g  t h e   w i n t e r  o n l y  av e r y   s l i g h t   w e i g h t   i n c r e a s e   w i l l  h a p p e n; a n d   w h a t  l i t t l e   h a sb e e n   g a i n e d    d u r i n g  t h e   w i n t e r,  i s   a l m o s t   c o m p l e t e l y   l o s  t  d u r i n g   s p r i n g t i m e  a n d   e a r l y   s u m m e r. So, in relation to our weight, late summer and autumn  is the period where we develop. But what about the height then? Well, in that regard the circumstances are almost entirely opposite.  H e i g h t    i n c r e a s e   takes place primarily during the period, when weight is lost, that is during spring and early summer. Whereas during  a u t u m n, where weight increase is rapid,  t h e   h e i g h t   i n c r e a s e   i s   a l m o s t   n e g l i g i b l e. In other word, height and weight are n o t concomitant. Yet again the old saying is confirmed, according to which “you cannot have your cake and eat it”.

 

Already from the vantage point hereby gained, prospects for important and practical changes open up. Public and private health care can make very good use of the Malling-Hansen investigations. First of all it is clear that the weighings done every 8 days, or even with months and half years apart, on the basis of which we have up until now unsuspectingly drawn conclusions about the state of health of a child, - are now shown to be rather worthless. A weight loss that occurs in the period when people  g e n e r a l l y   lose weight, should not cause anxiety, much as a weight increase in the  g e n e r a l   period of increase should not cause us to be satisfied…And in close connection with that, we must state that previous experiments with meals and the definition of nutritional values are on rather shaky ground. It has appeared that there are also specific “periods of appetite”, i.e. phases when children eat far more than otherwise: This phase occurs, after an increase in December, at the beginning of March. These facts must obviously be taken into account in the context of all nutritional experiments. And even more so, the fact that the meals served to the deaf-mute pupils in accordance with the new meal regulation most highly recommended by science only for 3 weeks resulted in a substantial weight increase; after that it provided no different result than the discarded  o l d   meal regulation in terms of weight and height increase. It is obvious that there is something here to be corrected. On the other hand, it seems that new ground is also gained in the field of hygiene, in as much as children who are weak-muscled and lanky, as well as those who are obese, can now be brought under proper spiritual and physical care: The former should be observed with special care during the maximum-period for weight increase (late summer and autumn), the latter however should be particularly in focus during the maximum period for height increase (spring and early summer). Journeys to warmer or to colder climates, the time period for hydros and spas will probably be more beneficial if consideration is given to the above indicated periods for height and weight increases. Well, if for instance the issue is such a particular aspect as deciding  on the summer holiday period, Malling-Hansen is confident to provide a piece of advice, well grounded in facts: He wants it extended from the end of June until sometimes in September, such that part of the period of maximum height growth, as well as that of the weight, can be accommodated and exert their influence on the children under more favorable conditions that what is the case at present.

 

 

 

One of the illustrations in “Tägliche Wägungen” – Fig. 7. Copyright: Private

However – suffice it to speculate about the “use” to which this may be put. It remains to hear something of the far-reaching conjectures, to which this industrious researcher has been pushed.

 

Not satisfied with the measuring of children only, he began also to measure the trees of the institute garden. A nail was driven into each trunk for the measuring tape to gain a secure hold, and a narrow scratch was made to the bark, such that the measuring tape could be closely attached: and daily the circumference of the trunks were now recorded.  M-H found (and this, too, was a new discovery!), that while the height increase of the trees starts in April, escalates mid and late May and generally discontinues mid June, the increase of the width starts later, in June, escalating late June and in the beginning of July. Comparing this with the child-body there is this fundamental similarity: that the maximum period of the growth of height (or length) is followed by the growth in thickness (weight), and that when the maximum growth period occurs for one aspect of growth, the other one is fundamentally at rest.

 

However, Malling-Hansen doesn’t stop here. From meteorological institutions he has gathered a substantial material regarding the fluctuations of atmospheric heat: And he believes himself able to prove a congruence between  t h o s e  and the fluctuations within certain shorter growth periods (and groups of them) in the case of children. From here and on the basis of hospital investigations, he has again inferred the existence of common intensity fluctuations for  a l l   organisms on the entire earth, and he has suggested that these were being conditioned by a kind of energy emanating from the sun, that he calls “growth energy”. We will not mention further about these conjectures and their interconnections; the reader is referred to Malling-Hansen’s latest book[1] for the full picture. But a couple of sentences would be fitting by means of conclusion: One senses the profound emotion that has gripped the researcher as he was contemplating and feeling that he had found the driving force of life of earth:

 

Rasmus Malling-Hansen on a picture taken in 1887. Copyright: Private

This is how he puts it:

 

“What I found within these areas culminates in the well-founded assumption that all organisms of the earth are under firm and permanent influence from an Energy source, emanating from or regulated by the sun, placed as it is as the upholder of life. This Growth Energy reaches the entire range of organisms from the simplest to the most highly developed, permeates all, and oscillates with all organic functions within us and keeps all of us in the same oscillatory motion.” “ Now the sun is turning its most brilliant side towards us: and in all of us, all over the globe, all the hidden workers are engaged in the most vivid and keyed-up activity. – The fainter side of the sun starts to appear: and the workers slow their pace!”“ All of us tremble from this point to the other extreme under the dominion of the sun, every beat of the pulse from it vibrates through us all.”

 

No wonder that these investigations have aroused interest far beyond our own country. The science community is following it with great attention; but also the kind of foreign mass media that appeal to the general public, have repeatedly informed about it. For instance, the world class journal “The Times” brought a long and exceedingly appreciatory article about them, and in one of its annual summaries of scientific progress the journal has given prominence to Malling-Hansen’s observations as the most important achievement in the field of biology. This is just one example of several similar that could be mentioned.

 

Of distinctions, M-H has received the following: The Cross of the Order of the Dannebrog, the Knight Cross of the Swedish Vasa Order and the Austrian gold medal “literis et artibus”.There will probably be more. But the most beautiful and most valuable recognition of his services and merits will still remain in this judgment: that he has been among the selected few to open up new research avenues, and that thanks to his contribution hopefully we can proceed to facilitate the conditions for mankind and progressively make people more aware of their real role in the world community.

 

English translation by

Jørgen Malling Christensen

 

 

 

[1] Malling-Hansen: “Periods in the Growth of Children and in the Heat of the Sun”. – With an appendix of 44 plates, exquisitely done by Hoffensberg & Trap establishment. (Fragments III A and B). 1886.
See also: “Concerning Periodicity in the Weight of Children”, 1883 and “Daily Weighings of 130 pupils”, 1884 (Fragment I and II).

Artikkel i Nutiden, søndag 17. oktober, 1886

Det er med stor glede vi kan presentere den følgende artikkelen om Rasmus Malling-Hansen, som sto på trykk i det danske billedmagasinet, "Nutiden", 17 oktober 1886, mens Malling-Hansen ennå levde. Artikkelen er nærmest å betrakte som et meget fyldig portrett, som dekker alt fra Malling-Hansens bakgrunn og oppvekst, studietid og yrkeskarriere, foruten meget omfattende beskrivelser av han oppfinnervirksomhet og vitenskapelige arbeider - det hele meget velskrevet av den danske forfatteren, Vilhelm Møller, 1846-1904. Flere senere Malling-Hansen biografer må åpenbart ha brukt dette portrettet som kilde, for her finnes et vell av opplysninger som ikke er kjent fra annet hold. Sannsynligvis kjente forfatteren Malling-Hansen personlig, eller har hatt møter med ham for å få ham selv til å fortelle om sitt liv - det skrevne bærer tydelig preg av å stamme fra førstehåndskilden. Vi kan bare ønske den interesserte leseren - god lesning!

 

 

Artikkelforfatteren, Frederik Vilhelm Møller, 1846-1904. Foto: Det kongelige Bibliotek
Forsiden av "Nutiden", 17. oktober 1886
Originalillustrasjonen fra "Nutiden"- laget på grunnlag av et foto fra 1885. Copyright: Det Kongelige Bibliotek

        R. Malling-Hansen.

 

 

      ”Det er nogle pokkers intressante Iakttagelser og Gisninger Malling-Hansen har offentliggjort!”

 

     ”Hvad for en Malling-Hansen?...Naa-aa, han med Skrivekuglen?”

 

     Ja, ”han med Skrivekuglen”.... Skjøndt dét Arbejde, Malling-Hansen nu er inde paa, har en anderledes vidt rækkende Betydning, vil Skrivekuglen vistnok blive ved at være Hovedgrundlaget for hans Navns Popularitet. Premieret med de højeste Premier paa den ene Verdensudstilling efter den anden og henvendende sig direkte til Folks praktiske Sans har den jo ogsaa havt alle Betingelser for at vække det store Publikums Opmærksomhed.

 

     Den blev til under hans Syslen med Døvstumme, - ganske som et Par andre opfindelser, han i sin Tid har gjort. Den ene bestod i: at kunne, med en almindelig Satinér-Maskine, tage indtil et halvt Hundrede Aftryk af en kulørt Skriftprøve, - den var Banebryder for den saakaldte Hektografi. Den anden, en ny Kort-Fremstilling, hvor Jordkloden var tænkt gjennemsigtig, saa man saa’ de lige under én liggende Egne, - er nu i Aar kommet op igjen, som original Engelsk Idé.... Skrivekuglen fødtes under Forskninger over Taleorganernes Virkemaade ved Fremstillingen af Sprogets Lyde. Malling-Hansen ledtes nemlig til at undersøge, hvor  h u r t i g t  Tanker udtrykkes i Lyde og i Tegn. Oppe i Rigsdagen passede han paa de livligste og paa de sendrægtigste Talere: og det viste sig, at medens f. Ex. Zahle kun drev det til at aflevere 6 Bogstav-Lyde i Sekundet, kunde Bille i et Sekund udtale 14, ja, afdøde D. B. Adler endog 16 Bogstavlyde. Saa expedit en Tolk er Talen. Skriften derimod hinker langsomt og langt bagefter. Selv en ”flydende” Pen skriver i Sekundet kun et  P a r  Bogstaver. Men saa var der endnu de Døvstummes Haand-Alfabet. Det består, véd man, i bestemte Fingerbevægelser ud i Luften, hvor hver Fingerbevægelse repræsenterer Bogstavtegn. Nu kunde én, der var meget øvet i Brugen af Haand-Alfabetet, gjengive 12 Bogstav-Lyde i Sekundet, eller med andre Ord: Han kunde ”skrive i luften” næsten lige saa rask, som den livligste Taler kunde tale. ”Hvad om man kunde fæstne denne ”Skrift” i Luften”! tænkte saa Malling-Hansen: ”derved vilde bl. A. Den Skrivende spare en umaadelig Tid”. Og ud fra den Idé konstruerede han han sin Skrivekugle. Det lille, elegante Apparat bestaar af to Dele: et Understillads, som fastholder og bevæger Papiret, samt et Slags Laag, der har me Skriveriet at bestille. Man kan nemmest forestille sig Laaget som en ”Sværpude”, hvor rundt omkring lange Messing-Naale med flade Hoveder er stukket ind paa skraa, saaledes, at alle Naalespidser mødes forneden i ét Punkt. Paa hver Naalehoved staar et af Alfabetets Bogstaver eller et af de ti Taltegn. Man ”skriver”, idet man med et lille Prik af Fingerspidsen anslaar Naale-Hovedet: saa afsættes vedkommende Bogstav paa Papiret. Skriften nærmer sig i Udseende noget til Bogtryk. Fuldt saa rask som at skrive paa Døvstumme-Viis i Luften gaar det vel ikke med at ”prikke” ned, hvad man har paa Tungen. Men er man øvet, kan man skrive  d o b b e l t  saa hurtigt med Skrivekugle som med Pen, - og dét er da altid den halve Tid sparet!

 

 

To eksempler på de kartene som nevnes i artikkelen. Over ses RMHs projeksjon av jordkloden sett fra København under en vinkel av 80 grader.
Og her er det Stockholm som er utgangspunktet. Kartene er store, ca 60x80 cm, og er avfotografert i Det Kongelige Biblioteks kort- og billedavdeling av Jørgen Malling Christensen
Patent-tegningen av den aller første skrivekuglen, som fungerte ved hjelp av et elektromagnetisk batteri og hadde papiret festet rundt en sylinder innebygget i en treboks
1878-modellen av skrivekuglen, som ble utstilt ved verdensutstillingen i Paris, og ble belønnet med en gullmedalje!

 

 

     Skrivekuglen kom frem i 1870. Den var den første kjendte Hurtigskrive-Maskine. Senere har en Amerikaner i Milwaukee opfundet den saakaldte ”Remington-Maskine”, der, efter atter og atter at være blive ændret, nu gaar under navnet ”The Caligraph”. Med ingen anden Maskine end med disse to kan der skrives hurtigere end med Pen: og den danske har det Fortrin fremfor sin Konkurrent, at dens Type-Førelse er simplere, kortere og solidere. Den foretrækkes derfor af adskillige, som en Tid lang har benyttet Amerikaneren. Men har havt ondt ved at arbejde sig frem, fordi der ogsaa til Exploitationen af en Opfindelse kræves tre Ting: Penge mange Penge – og endnu flere Penge. Dem har det skortet paa. For hver 1000 Dollars, Amerikanerne satte ind, kunde man herhjemme knap sætte 100 Kr. Maskinen var følgelig bl. A. Altfor dyr: den kostede oprindelig 1200 Kr. Og er først for nylig naaet til at kunne leveres for 150.

 

     I de forløbne 15 Aar har den undergaaet adskillige Forandringer. Det lykkedes Opfinderen selv at løse en Opgave, sopm adskillige Mekanikere baade herhjemme og i Udlandet havde brudt deres Hoveder med: nemlig til Flytning af Papiret at undvære Hjælp af Elektricitet. Overhovedet har Malling-Hansen ikke ophørt at pille ved og pudse paa sin Kjæledægge. Men i de senere Aar har nok alligevel hans Maalings- og Vejnings-Undersøgelser taget Hovedparten af hans Interesse fangen.

 

     Før der fortælles om dem var det imidlertid maaske rettest at fortælle lidt om Ophavsmanden til dem.

 

 

Rasmus Malling-Hansens arbeidssted gjennom mer enn 25 år - Det Kongelige Døvstummeinstitutt i København - illustrasjon fra 1860. Copyright: Døvehistorisk Forening

2.

 

     ”Forstander og Præst ved det kgl. Døvstumme-Institut i Kjøbenhavn og Underdirektør ved det kgl. Døvstumme-Institut i Fredericia, - dét er Hans Rasmus Malling Johan Hansens officielle Titel. Men af Titulaturen skal man ikke slutte sig til hans Ydre og Væsen. Han ser ud som en Kunstner, som en Komponist, og han fører sig paa én Gang med en Kunstners Nonchalanse og en Officers Præsicion og Belevenhed. Hoved-Indtrykket, man faar ved at se og tale med ham, kan sammenfattes i et Ord, som kun passer paaaare faa Voxne: han gjør et i høj Grad  o p v a k t  Indtryk.

 

     Det Kunstneriske, det ”Geniale”, der er over – og i ham, kan maaske være forædlet Arv fra Farfaderen, der var Husmand, men ogsaa ”Musikante” i Paarup ved Mariebo. Dennes Søn igjen var Hjælpelærer ved Huseby skole nær Mariebo; han døde knap fire Aar efter, at det ældste af hans 3 børn, M.-H., var blevet født (5. Septbr. 1835). Hustruen M.-H.’s moder, sad saa Enke i yderligere smaa Kaar: hun skal have været en ualmindelig kjærlig og dygtig kone, - fra hende har Sønnen sikkert arvet sin Spændstighed og Energi. Og til det Belevne, der er over hans Væsen, blev vel den første Grund lagt under Barndomslivet i Plejefaderens Hjem. Plejefaderen, Skolelærer Rasmus Malling i Huseby, var en Nordmann, som var blevet opdraget sammen med de unge Baroner paa Løvenborg. Han havde hele det forrige Aarhundredes ceremonielle Sirlighed, dets omstændelige og aarvaagne selskabelige Former. Et slikt Forbillede sætter neturligvis Mærker hos et Børn... Forøvrig er det ganske interessant at se, hvorledes den ejendommelige Blanding i Malling-Hansens Fyiognomi og Væsen har ført ham og funnet Næring senere hen. Han har været Lærer tre Steder: i et Kunstner-Hjem af det brede Peter Faberske Mønster, nemlig Kammermusikus Hansens – paa Knuthenborg, hos Ministeren, Lehnsgreve Knuth, - og, lige som midt imellem de to Steder, hos dem Kunstnerinde bekjendte Etatsraadinde Vogt, der samlede om sig mange unge Kunstner-Emner. Malling-Hansen vilde neppe været blevet Informator i just de Huse og kun i dem, hvis ikke noget i hans Person havde paa én Gang anbefalet og draget ham til dem.

 

     Naa men – for den ældste af de tre Drenge i Huseby Skole var der, ved Faderens Død 1839, da ingen Udsigt til Informator-Gjerning, end sige til Præste- og Forstander-Virksomhed. Han lærte i Landsbyskolen, hvad  d e n  kunde byde, fik en smule Extra-Undervisning af de skiftende Hjælpelærere, og skulde for Ræsten i Malerlære. Han havde en Del Lyst og Talent til at tegne. Men saa kom Konfirmations-Forberedelsen, hos den senere Domprovst Gude.  D e n  gjorde et stærkt Indtryk paa Malling-Hansen. Og en dag betroede han da Præsten, at han vilde saa inderlig gjerne være Præst! Gude slog det hen, Drengen blev konfirmeret, og kom i Malerlære i Mariebo. Læretiden var streng, der var dygtigt at bestille; men Mesteren var en flink Mand, hans Kone (en Præstedatter) var samvittighedsfuld paa alle Leder, - Tiden skred, og Lærlingen begyndte at synes ganske godt om det hele. Kan hænde, han drømte om at komme til Kjøbenhavn, paa Akademiet, blive fin og stor Dekorationsmaler!... Saa kom der hen ad Aarets Slutning Bud, om han og hans Moder vilde møde hos Grev Knuth paa Knuthenborg. Den næsten forlegne, fornemme og godgjørende Mand havde talt med Pastor Gude og tilbød nu Malling-Hansen, at han vilde holde ham – paa Jonstrup Seminarium. ”Skolelærer!” Dét var alt andet, end hvad han havde drømt om at blive! Men enfin, man burde vel ikke vise Grevens Tilbud fra Sig.... Saa kom han da – først ½ Aar i Huset hos Pastor Gude og derefter 3 Aar paa Seminariet (som han forlod med Karakteren ”Udmærket duelig”) Da dét var overstaaet, virkede han et aars Tid som Hjælpelærer nær sit Fødested. Og saa gik virkelig hans første Ønske i Opfyldelse: Knuth sendte ham ind til Kjøbenhavn, for at han kunde ”studere til Præst”.

 

 

Den unge Rasmus Malling-Hansen. Foto fra ca 1860. Copyright: Det Kongelige Bibliotek
Malling-Hansens mor, Juliane Hansen, 1809-1885. Foto: Privat
Malling-Hansens økonomiske velgjører, Frederik Marcus Knuth, 1813-1856. Foto: Det Kongelige Bibliotek

    

     Efter en tre Aars private Forberedelser blev han Student. Det havde knebet lidt – ikke med Matematik og Naturvideskab, som han havde Anlæg for, men med Sprogene; ja og saa med dét, at han jo maatte gaa i Spænd med Mennesker, der var meget yngre end han. Men første Karakter fik han da (1858). Og saa gav han sig i Lag med theologien. Allerede et Aar efter havde imidlertid Døvstumme-Institutet ham. Gjennem en Bekjendt, som var Lærer derude, havde han faaet Foden inden Døre og Interesse for Gjerningen; dessuden havde Institutets daværende Forstander, en Datter....! Nok sagt, fra 59-61 boede han derude som Lærer. Saa fik han Skrupler paa Theologiens vegne: han opgav sin Lærer-Stilling, søgte og fik Regensen, og studerede videre paa Kraft. Atter gik et Aar, - da bød den Slesvigske Regering ham om at gaa som Lærer til Slesvigs Døvstumme-Institut. Betingelserne var gunstige, Forstanderpladsen var der nær Udsigt til, - han rejste. Og 1863  b l e v  han Forstander, ledede Institutets Ombygning, lod til at være kommet til Ro i Livet. Men 64 kom Krigen, og han maatte tilbage til Kjøbenhavn. For tredje Gang slog han sig for Alvor paa Examenslæsning. Neppe var han imidlertid kommet i Gang, før han fik at vide, at til Sommeren blev hans Svigerfader forflyttet fra Kjøbenhavns Døvstumme-Institut, saa vilde han have Haab om at faa hans Plads, maatte det ske nu! Det lod næsten til, at ”Skæbnen” absolut vilde forhindre ham i at faa Examen. Men hans Energi var Stærkere enn Skæbnen: i Sommeren 65 blev han  b a a d e  theologisk Kandidat og Forstander for Institutet.

 

     Forstandergjerningen har han altsaa røgtet nu i over en Snes Aar. Og man gaar hjem fra et Besøg paa Institutet med høje Tanker om,  h v o r d a n  han har røgtet og røgter den. Der er ”som blæst” derude, en Akkuratesse og Orden og Properhed, som er ligefrem forbavsende. Og Børnene ser raske og tilfredse ud – og  e r  det, samtidig som med at de synes saa sisciplinerede som et Hold udsøgte, intelligente Rekruter. Det ”Officers-agtige” i Malling-Hansens Væsen illustreres smigrende af den Forfatning, hvori Insitutet synes at befinde sig. Forøvrig har han ikke indskrænket sig til at holde ”sin egen” Anstalt paa Højde med Tidens Krav, han har overhovedet indlagt sig megen Fortjeneste af Døvstumme-Unervisningens Ordning i Danmark. Takket være hans præcise og og udførlige Forslag, er Fredericia-Intitutet kommet til, og i dette og det kjøbenhavnske Institut undervises nu de egentlig Døvstumme – det første Sted efter Tale-, det sidste Sted efter Tegn-Methoden. De Døvstumme derimod, der enten har nogen Hørelse eller Talefærdighed, eller som er aandssløve, henvises til de Kellerske Anstalter. Hjulpen af denne praktiske Fordeling kan man overalt arbejde med større Ensartethed og Kraft.

 

 

     Indtil den aller sidste Tid har Malling-Hansen daglig havt hele Inspektions-Arbejdet hvilende paa sig. Det er et nyt Bevis paa, hvor energisk han maa være, at han midt under sit daglige Slid ikke blot fandt Stunder til at gjennemføre de ovenfor nævnte Opfindelser, men ogsaa til personligt at indlede de omfattende Maalninger og Vejninger, hvis formentlige Resultat han nu er optagen af at paavise. Maalningerne paabegyndtes i 77, dreves et halvt Aar igjennem, optoges saa, sammen med Vejningerne, fra 82, og er siden da blevet fortsat uafbrudt efter en stor Maalestok. Alle Institutets Elever maales daglig og vejes 4 Gange daglig. Dessuden vejes Fredericia-Institutets og Opfostringsanstaltens Elever hver Dag og en lollandsk Landsbyskoles Elever tre Gange om Ugen. Alene af Enkeltvejninger har man saaledes Aaret rundt 570  o m  D a g e n.  Det gjælder derpaa om at udfinde, hvad dette store og enestaaende Materiale vel lærer os...

 

     Og herom i et sidste lille Afsnit!

 

 

Malling-Hansens konfirmasjonsprest, Ludvig Jacob Mendel Gude, 1820-1895, senere domprovst i Roskilde. Foto: DKB
Malling-Hansens svigerfar, Søren Johan Heiberg, 1810-1971. Foto: Heiberg-museet i Sogndal
Malling-Hansens første kone, Cathrine Georgia Heiberg, 1841-1876. Foto: Heiberg-museet i Sogndal

                                 3. (Sidste afsnit).

 

     Der var Tale om at indføre et nyt Bespisnings-Reglement for Eleverne ude paa Døvstumme-Institutet. Malling-Hansen tænkte, at hvis man flittigt maalte og vejede Børnene, først mens de bespistes efter det gamle og senere naar de bespistes efter det ny Reglement, saa vilde man faa sikrest Besked om, hvilket Reglement der var Børnene tjenligst. Derfor begyndte han paa sine Undersøgelser. Men de gav hurtigt saa paafaldende Resultater – Resultater, der ganske stred imod, hvad de Lærde idtil havde gaaet og troet, - at baade Staten og Carlsbergsfondet traadte til med betydelige Understøttelser, for at Iagttagelserne kunde drives efter en større Maalestok. Og nu maales og vejes der Dag ud, Dag ind, som ingen før havde troet det muligt at gjøre. Det er helt nyt og uanet Materiale, der er lagt frem for Forskningen. Da Malling-Hansen tog lidt af sin Rigdom op for Lægekongressen her i Kjøbenhavn, studsede Udlandets Læger over det ”storartede” Skridt fremad, som ger var gjort.

 

     Man maa have set de Apparater, der benyttes ved Maalningen og Vejningen, og set dem  b l i v e  benyttede, for rigtigt at forstaa, hvor præcist og let Arbejdet alligevel gaar. Et vist Antal Børn træder paa en Gang op paa Vægten: op paa den – og ned ad den, - og Vejningen er foretaget. Alle Børnenes Vægt adderes saa sammen for hver Vejning: man opererer med et ”Normal-Barn, der bestaar af c. 100 Enkelt-Børn”. Maalningerne gaar næsten endnu gesvindtere. Hende i et Hjørne af Værelset staar et Højdemaal; en Vinkelhage er til at skyde op og ned efter den paagjeldende Elevs Højde. Saa gjør den fungerende Lærer et Par Fingertegn ud til Eleverne og gaar hen til dette Højdemaal: omtrent i samme Nu staar der en lille Fyr paa Strømpesokker oppe under Maalet, Vinkelhagen glider ned, Læreren siger højt Millimeter-Tallet, der af en anden tilstedeværende Lærer indføres i Protokollens Rubrikker, - og Nr. 2 af Eleverne staar ubder Maalet, og Vinkelhaagen glider ned over  h a n s Hoved. Bogstavelig omtrent lige saa hurtigt, som det er muligt at indføre Taltegnene i Protokollen, skrider Maalningen fremad, og Eleverne er atter paa deres Plads. Det er en beundringsværdig Disciplin, en beundringsværdig Akkuratesse og Fart.

 

 

Malling-Hansens egen utgave av "Perioder i Børns Væxt og i Solens Varme" fra 1886 - med dedikasjon til hans andre hustru, Anna. Copyright: Privat
Malling-Hansens foredrag ved legekongressen i Kjøbenhavn i 1884 i bokform:"Tägliche Vägungen" - med forfatterens dedikasjon til hans andre hustru, Anna. Copyright: Privat

 

 

     Naa og – hvad  s i g e r  saa alle de Maalninger og Vejninger?

 

     Ja se hidtil troede man jo fuldt og fast, at et sundt Barns Væxt – baade i Højden og i Drøjden – gik det ganske Aar igjennem saadan saa jævnt fremad. Men Institutets Børn var sunde, saa det var en Lyst, og forholdt sig alligevel helt anderledes! Hvad først Vægten angaar, saa var der Tider, hvor de pludselig vejede svært til, Tider, hvor de stod rent stille, og Tider, hvor de satte til. Og ved at passe paa disse Tider Aar efter Aar fandt Malling-Hansen, at de stadig kom igjen. Han fastslog, at  h v a d  e t  B a r n  v i n d e r  i  V æ g t,  d e t  v i n d e r  de t  h o v e d s a g e l i g  i  E f t e r s o m m e r e n  o g  E f t e r a a r e t.  O m  V i n t e r e n  s k e r  d e r  k u n  e n  m e g e t  s v a g  V æ g t – F o r ø g e l s e;  o g  h v a d  d e r  e r  v u n d e t  o m  V i n t e r e n,  s æ t t e s  s a a  o m t r e n t  f u l d s t æ n d i g  t i l  i  L ø b e t  a f  F o r a a r e t  o g   F o r s o m m e r e n. For vor Vægts Vedkommende er det altsaa Eftersommer og Efteraar der hjælper fremad. Men nu Højden? Ja, med den stiller det sig næsten omvendt. Der  v o x e s  i  H ø j d e n  væsenlig paa den Tid, hvor der tabes Vægt, altsaa i  F o r a a r  o g  F o r s o m m e r .  I  E f t e r a a r s – T i d e n  d e r i m o d, hvor der gaar saa rask med Vægtforøgelsen,  b l i v e r  d e r  n æ s t e n  i n t e t  l a g t  t i l  „V æ x t e n  O p e f t e r“. „Højden“ og „Drøjden“ følges altsaa  i k k e  ad. Atter her bekræftes det gamle Ord, at ingen faar i Pose og Sæk paa én Gang.

 

     Allerede fra det Standpunkt, som hermed er naaet, aabner det sig Udsigt til praktisk vigtige Ændringer. Sundhedsplejen kan drage megen Nytte af de Malling-Hansenske Undersøgelser. For det første er det klart, at de Vejninger foretagne med 8 Dages, med Maaneders, med halve Aars Mellemrum, hvorfra man hidtil har sluttet godtroende til et Barns Velbefindende eller Skranten, - de viser sig nu at være ganske værdiløse. Et Vægt-Tab som falder i den Periode, hvor overhovedet  a l l e  sætter af i Tykkelse, behøver ikke at volde Angst, saa lidt som en Vægt-Forøgelse i den  a l m e n e  Vægtforøgelses-Periode berettiger til at føle Glæde... Og i nøje Forbindelse hermed staar, at de hidtil anstillede ”Fodrings-Forsøg”, Bestemmelsen af ”Næringsværdier”, faar temmelig gyngende Grund under sig. Det har vist sig, at der ogsaa er Madlyst-Perioder, Tider, hvor Børn spiser langt mer end ellers: dette Tidsafsnit falder, after en Stigning i December, i begyndelse af Marts. Hertil maa der naturligvis tages Hensyn ved alle Ernærings-Forsøg. Men ikke mindre til dét Faktum: at Døvstumme-Elevernes Bespisning efter det videnskabeligt mest anbefalelsesværdige ny Reglement fremkaldte kun i 3 Uger en i alle Maader paafaldende Vægtforøgelse; bagefter gav det hverken for Vægt- eller Højde-Udviklingen andet Resultat end det kasserede  g a m l e  Reglement. Man ser, her bliver en del at berigtige. Omvendt synes der at indvindes helt ny Jord for Sundhedslæren, for saa vidt som baade altfor muskelsvage, ranglede Børn og altfor fede Børn nu kan underkastes en fornuftig aandelig og legemlig Forplejning: om de første skal der vaages med særlig Omhu i Maximumsperioden for Tykkelse-Væxt (Eftersommer og Efteraar), om de første derimod i Længde-Væxtens Maximums-Periode(Foraar og Forsommer). Rejser, snart til varmere, snart til køligere Klima, Tiden for Ophold ved Bade- og Brøndanstaler vil maaske ligeledes lade sig regulere heldigere under Hensyn til de paaviste Perioder for Højde- og og Tykkelse-Væxt. Ja om det er en saadan speciel Ting som – Bestemmelsen af Sommerferien, saa fortrøster Malling-Hansen sig til at give et grundet Raad: han vil have den udstrakt fra Slutningen af Juni til ind i Septbr., for at baade noget af Længde- og af Tykkelse-Væxtens Maximumsperiode kan komme til at gøre sig gjældende paa Børnene under gunstigere Forhold end nu.

 

 

En av illustrasjonene i "Tãgliche Wãgungen" - Fig 7. Copyright: Privat

 

 

     Dog – det faar være nok med disse Antydninger om ”Nytten”. Vi har tilbage at høre lidt om de vidt rækkende Gisninger, hvortil den flittige Forsker har følt sig dreven.

 

     Ikke nøjet med at maale Børn gav han sig til ogsaa at maale Trærne i Institutets Have. Et Søm sloges ind i hver Stamme, saa Maalebaandet havde fast Støtte, en fin Ridse droges i Barken, saa Maalebaandet sluttede fast omkring: og Dag for Dag aflæstes nu Stammernes Omfang. M.-H. Fandt (hvad der ogsaa var en helt ny Opdagelse!), at medens Træernes Længde-Væxt begynder i April, stiger højest midt og sist i Maj samt væsenlig ophører midt i Juni, begynder deres Tykkelse-Væxt først bagefter, i Juni, og stiger højest sidst i Juni samt først i Juli. Der er altsaa den væsentlige Lighed med Forholdet ved Barnelegemet: at Længdevæxtens Maximumstid efterfølges af Tykkelsesvægtens, og at der i den enes Maximumstid er væsenlig Hviletid for den anden.

 

     Men Malling-Hansen er ikke stanset endnu. Han har skaffet sig fra meteoroligiske Intituter et stort Materiale angaaende den atmosfæriske Varmes Svingninger: og han har ment at kunne paavise Overensstemmelse mellom  d e m  og Svingninger indenfor visse mindre Væxt-Perioder (og Grupper af saadanne) hos Børn. Herfra og paa Basis af Hospitals-Undersøgelser har han saa igjen sluttet til fælles Intensitets-Svigninger for  a l l e  Organismer hele Jorden over, og han har formænt, at disse betingedes af en fra Solen udgaaende Energi, som han kaller ”Væxt-Energi”. Om disse Gisninger med hvad dermed staar i Forbindelse skal her ikke tales nærmere; Læseren maa søge til Malling-Hansens sidste Bog*) om fuld Besked. Men et Par Sætninger kan passende hidsættes som Slutning: man sporer i dem den Sindsbevægelsen, der har grebet Forskeren, mens han stirrede ud mod og mente at have fundet Jordelivets drivende Magt:

 

 

Rasmus Malling-Hansen. Foto fra 1887. Privat

 

 

     Han skriver saaledes:

 

     ”Hvad jeg fandt indenfor disse Egne kulminerer i den vel begrundede Antagelse, at alle Jordens Organismer ere satte under urokkelig Indflydelse af en Energi, der udgaar fra eller reguleres af den som Livsopholder satte Sol. Denne Væxt-Energi har fat i den hele Række Organismer fra den ringeste og op til den ypperste, gjennemtrænger os alle, svinger op og ned med alle organiske Funktioner i os og holder os alle i samme Svingnings-Takt.

 

     ”Solen vender nu sin mest straalende Side mod os: og i os alle, hele Jorden over, ere alle de skjulte Arbejdere i den livligste og mest anspændte Virksomhed. – Solens mattere Side begynder at komme frem: og Arbejderne sagtne deres Gjerning!

 

     ”Vi bæve alle fra Nu og til Nu under Solens Vælde, hvert Pulsslag i den sitrer gjennem oss alle.”

 

     Det forstaar sig, at disse Undersøgelser har vakt Interesse langt udenfor vort Land. Videnskabsmændene følger den med stor Opmærksomhed; men ogsaa den Del af Udlandets Presse, der henvender sig til det brede Publikum, har gjentagende gjort Rede for dem. Saaledes har Verdensbladet ”Times” bragt en lang og yderst anerkjennende Artikel om dem og har i en af sine Aars-Oversigter over videnskabelige Fremskridt fremhævet Malling-Hansens Iagttagelser som det betydeligste Arbeide paa Biologiens Omraade. Dette Exempel faar staa for mange flere, som kunde fremdrages.

 

     Af Udmærkelses-Tegn har M.-H. modtaget: Dannebroges og Vasa-Ordenens Ridderkors samt den danske Fortjenestmedaille i Guld og den østerrigske Guldmedaille ”literis et artibus”. Sandsybligvis vil det ikke blive dérved. Men den smukkeste og værdifuldeste Anerkjendelse af sine Fortjenester vil han dog stadig have i den Dom: at han har været blandt de faa, der aabnede Forskningen nye Baner, og at takket være ogsaa hans Gjerning vil der forhaabentlig kunne skrides frem til at berede Menneskene lettere Kaar og til at gjøre dem mer og mer fortrolige med deres virkelige Rolle i Verdens-Husholdningen.

 

*)   Malling-Hansen: ”Perioder i Børns Væxt og i Solens Varme”. – Med et Planche-Værk paa 44, i Hoffensberg&Traps Etabl. Ypperligt udførte, Plancher. (Fragment III A og B). 1886.

 

     Jvfr. Forfatterens: ”Om Periodicitet i Børns Vægt”, 1883 og ”Daglige Vejninger af 130 Elever”, 1884 (Fragment I og II):

 

 

 

 

Danish Biographical Encyclopedia, 1887-1905

SA: The following Rasmus Malling-Hansen biography was not written during Malling-Hansen’s lifetime, however the writer, highly acknowledged industrial and artisan historian Camillus Nyrop, was a contemporary of Malling-Hansen, and it is known that they corresponded with each other about the writing ball, among other issues, and Nyrup published a big article about the writing ball in “Illustreret Tidende” in 1876. It is most likely that Nyrop visited the Malling-Hansen residence, since he wrote in the Illustreret Tidende article that the workroom of the inventor was a living museum of the development of the writing ball. Unfortunately the correspondence between Nyrop and Malling-Hansen has been lost, but it is mentioned by professor H.I. Hannover (1861-1937) of the Technical University of Denmark in one of his newspaper articles in connection with the newspaper feud between him and the Malling-Hansen daughters in 1924/25 concerning Hannover’s assertions that Mr J.A. Peters (1835-1924), councilor and teacher, in reality was the first inventor of the writing ball – something which was not true.

 

 

The title page of volume XI, where Malling-Hansen’s biography was included, shows that this volume appeared in 1892, two years after the death of the inventor
Camillus Nyrup, 1843-1918, was very familiar with Malling-Hansen’s inventions and other achievements and wrote about him several times. Photo: The Royal Library

Hansen, Hans Rasmus Malling Johan, 1835-1890, teacher of deaf-mutes and inventor.
H. who used to sign as “R.Malling Hansen”, was born on the 5th of September 1835 in Hunseby, Lolland; the father, Johan Frederik Hansen, was a school teacher in Havlykke, the mother was Juliane Cathrine, née Matzen. After the father’s early death (1839) he was taken into custody of school teacher Rasmus Malling in Hunseby, and after his confirmation he became a house painter’s apprentice in Maribo. The then Count Knuth of Knuthenborg Manor assisted the talented boy. Through sponsorship by the count he entered the teacher training college of Jonstrup, and after a three year education here he graduated in 1854. For a short duration he was a tutor in Lolland, but – once again with help from the count – he was able to continue his studies. In 1858 he got his school-leaving certificate and as from 1859  became a teacher at the Royal Institute for the Deaf-Mutes in Copenhagen, where he found a field of activity that captured his interest. However, he abandoned this position in order to study theology, but the studies were soon interrupted. There was a wish to employ a Dane at the Institute for the Deaf-Mutes in Schleswig, and in 1862 H. became a teacher at this institute and in the beginning of 1864 was appointed principal. However, the war drove him away. He returned to his studies in Copenhagen and in 1865 graduated in theology, shortly after having been appointed ad interim principal at the Copenhagen Institute for the Deaf-Mute; he was finally appointed principal and vicar at the institute in September that same year.

 

 

For more than 30 years Rasmus Malling-Hansen worked at the Royal Institute for the Deaf-Mutes in Copenhagen. Here he appears in a photo from 1880 surrounded by colleagues and pupils. Photo: The Historical Society of the Deaf.

With zeal and dedication he now devoted himself to these tasks, and already in 1867 he could present an important result. Following a proposal from the institute and the private (Keller) school for the deaf-mute, the ministry decided in that same year that henceforth there would be a division between the enrolled deaf-mute children, to the effect that the proper deaf-mute pupils would be taught at the institute, while the not entirely deaf-mute and the mentally deficient deaf-mutes were to be referred to the Keller institutions. By this step they had gained an important rational foundation for the teaching, which for the category of not entirely deaf-mute would now be based upon the speech method, while the sign method was retained at the Institute for the Deaf-Mutes as the main teaching method. However, this step was only a start. In 1879 H. produced a proposal concerning the establishment in Jylland for proper deaf-mute pupils, where the teaching was to be done exclusively in accordance with the speech method, and thanks to his energetic contribution the Institute for the Deaf-Mutes became reality in 1881. The victorious advance of the speech method in this country has to a large extent been driven and supported by H. – Further to his contributions to the cause of the deaf-mutes should also be added that in 1868 he made a study tour to many of the institutes for the deaf-mutes abroad; that in 1872 he was one of the leaders at a meeting in Copenhagen between teachers of the Nordic Special Education Schools[2]; and that he was an active and influential member of a commission formed in 1888, proposing – among other things - that the Government should take over the Keller Institutions and establish a school for the deaf-mute in Nyborg, leading to the Act of April 11, 1890.  

 

 

Malling-Hansen’s most famous invention, the writing ball. The above 1878 model was sold in the summer of 2007 at a price exceeding 100,000 Euro. Copyright: Auction Team Köln
This tree in the garden outside the principal’s residence at the Institute for the Deaf-Mutes was planted the same year the building was erected(1839). It is a false acacia, believed to be the oldest of its kind in Denmark. Perhaps Malling-Hansen measured the circumference of the trunk of this tree in connection with his studies? Photo: Sverre Avnskog

However, his interests were not limited to his responsibilities as principal. His rich talents as an inventor couldn’t possibly remain passive. Hence, when he had calculated that a person on average utters around 20 sound signs (letters of the alphabet) per second, while he can only write down 4, whereas a finger speaker in the language of the deaf-mute can express 12 signs, this led him to speculations about the feasibility of achieving a legible mode of writing which could equal the speed of oral speech. With great mechanical ingenuity he now proceeded to construct the so called writing ball  (1870), named after the semi-spherical piston body into which he placed all the types to be pressed down by the fingers of the typist. And with a remarkable sense of genius little by little he eventually perfected this device until it really resolved its task, something that has been acknowledged at various exhibitions. He continued to work with the writing ball until sometimes in the 1880s, but in spite of substantial financial support from, among other quarters, the Government, he did not succeed in producing it at an industrial scale in such a manner that it could compete with its American competitors. The result of this invention merely brought him disappointment and loss. However, still he was undaunted. And when the introduction of a new meal regulation at the Institute for the Deaf-Mute in 1877 had him commence daily weighing and measuring of the pupils of the institute, these prompted him into new and extensive studies. He did not limit himself to weighing and measuring a few children now and then, rather introduced daily mass weighing all year round and thereby found that there are certain periods in the growth of children’s height and weight, independently of their nutrition and activities. And his studies were important not only to the area of physiology, but also for meteorology and astronomy. By means of a series of brilliant investigations he proved that the periods in the growth of children’s weight and height are due to cosmic influences, indeed that all organic functions on earth are in a state of constant and congruent intensity oscillations, caused by solar impulses connected to its heat waves. He published several texts about this subject, notably designating them as “fragments”: They were “Viewpoints of great and rich fields” to be further labored. However, how much promise these areas of research hold, further to be investigated in future, and however modestly he himself regarded his results, they did attract attention all around Europe. H’s name was on the verge of becoming famous in Denmark, when he suddenly died on September 27, 1890.

 

 

Malling-Hansen’s father-in-law, Søren Johan Heiberg. Photo: The Historic Society of the Deaf
Malling-Hansen’s mother, Juliane Hansen, 1809-1885. Photo: Private
Malling-Hansen’s first wife, Cathrine Georgia Heiberg 1841-1876. Photo: Private
Malling-Hansen’s second wife, Anna Steenstrup, 1842-1897. Photo: Private

On September 8, 1865 he had married Cathrine Georgia Heiberg (born 27 Oct 1841, died 3 October
1876), daughter of his predecessor as principal at the Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen, Søren Johan Heiberg, and Engelke Maria née Rørdam, and married on November 19, 1880 Anna Cathrina Maria Steenstrup (born 9 November 1942), daughter of judge and sheriff of Frederikshavn Michael Vogelius Steenstrup and Abelone Antoinette, née Lyngbye.

Sources:
A. Petersen: Den Jonstrupske Stat
Elvius: Danmarks Præstehistorie 1869-84, page 298
Nordisk Tidsskrift for Blinde-, Døvstumme- og Idiotskolen 1872
Tidskrift för Dövstumskolan II, no 4 & 5; XI, no 6
Illustreret Tidende XII, 39; XIV, 173; XXXII, 1

C. Nyrup

English translation by

Jørgen Malling Christensen

Footnotes:

[1]: JCM: In reality not a teacher training college in our modern sense of the word; more like a college or secondary school.

[2]: JCM: The current terminology was, at the time. “abnormal schools”.

 

 

Dansk biografisk Lexikon, 1887-1905

 

 

SA: Den påfølgende biografien om Rasmus Malling-Hansen er riktig nok ikke skrevet i Malling-Hansens levetid, men forfatteren av biografien, den meget anerkjente industrihistorikeren, Camillus Nyrop, var en samtidig av Malling-Hansen, og det er kjent at de korresponderte med hverandre om bl. a. skrivekuglen, og Nyrop skrev en stor artikkel i Illustreret Tidende om skrivekuglen i 1876. Sannsynligvis var Nyrop også på besøk i Malling-Hansens hjem, da han skrev i artikkelen i Illustreret Tidende, at oppfinnerens arbeidsværelse var et levende museum over skrivekuglens utvikling. Brevvekslingen mellom Nyrop og Malling-Hansen er desverre gått tapt, men den nevnes av professor H. I. Hannover, 1861-1937, ved Polyteknisk Læreanstalt  i en av hans avisartikler i forbindelse med avisfeiden mellom ham og døtrene til Malling-Hansen i 1924/25 vedrørende Hannovers påstander om at kanselliråd og lærer J.A. Peters, 1835-1924,  egentlig var den første oppfinneren av skrivekuglen - noe som ikke medførte riktighet.

 

 

Av tittelbladet til Bind XI, der Malling-Hansens biografi er trykket, kan man se at dette bindet kom ut i 1892, altså 2 år etter opfinnerens død
Camillus Nyrop, 1843-1918, var meget godt kjent med Malling-Hansens oppfinnelser og øvrige arbeid, og skrev om ham ved et flertall tilfeller. Foto: Det Kongelige Bibliotek

 

 

Hansen, Hans Rasmus Malling Johan, 1835-90, Døvstummelærer og Opfinder. H., der skrey sig R. Malling Hansen, er født 5. Sept. 1835 i Hunseby paa Laaland; Faderen, Joh. Fr. H., var Lærer i Havlykke, Moderen var Juliane Cathrine f. Matzen. Efter Faderens tidlige Død (1839) kom han i Huset hos Skolelærer Rasmus Malling i Hunseby, og efter sin Konfirmation blev han sat i Malerlære i Maribo. Den daværende Grev Knuth til Knuthenborg tog sig her af den opvakte Dreng. Ved Grevens Hjælp kom han paa Jonstrup Seminarium, og efter et 3aarigt Ophold her tog han 1854 Examen.Han var nu en kort Tid Hjælpelærer paa Laaland, men blev -- atter ved Grev Knuths Hjælp -- sat i Stand til at studere. 1858 blev han Student og blev nu i Begyndelsen af 1859 Lærer ved det kgl. Døvstummeinstitut i Kjøbenhavn, hvor han fandt en Virksomhed, der interesserede ham. Han opgav dog denne Stilling for at kunne læse til theologisk Examen, men Studierne bleve hurtig afbrudte. Man ønskede en dansk Mand ansat ved Døvstummeinstituttet i Slesvig, og 1862 blev H. da Lærer ved dette Institut og i Begyndelsen af 1864 Forstander for det. Men Krigsbegivenhederne fortrængte ham. Han vendte tilbage til Studierne i Kjøbenhavn og tog i 1865 theologisk Examen efter kort forinden at være bleven konstitueret som Forstander ved Kjøbenhavns Døvstummeinstitut; endelig Udnævnelse som Forstander og Præst ved det fik han i Sept. s. A.

 

 

I over 30 år hadde Rasmus Malling-Hansen sin daglige gjerning ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København. Her er han fotografert i 1880 sammen med kolleger og elever. Foto: Døvehistorisk Selskab

 

 

Med Iver og Interesse arbejdede han nu i denne Gjerning, og allerede 1867 havde han et væsentligt Resultat at opvise. Efter Indstilling fra Instituttet og den private (Kellerske) Døvstummeskole resolverede Ministeriet i det nævnte Aar, at der fremtidig skulde ske en Sondring mellem de til Undervisning indkaldte døvstumme Børn, saaledes at de egentlige døvstumme skulde oplæres paa Instituttet, medens de uegentlige og aandssløve døvstumme henvistes til de Kellerske Anstalter. Herved var der vundet et vigtigt rationelt Grundlag for Undervisningen, der for de uegentlige døvstummes Vedkommende nu helt grundlagdes paa Talemethoden, medens Tegnmethoden bibeholdtes paa Døvstummeinstituttet som dettes væsentlige Undervisningsmaade. Dette Skridt var imidlertid kun en Begyndelse. I 1879 fremkom der fra H.s Haand et Forslag om Oprettelsen af et Døvstummeinstitut i Jylland for egentlige døvstumme, hvor Undervisningen udelukkende skulde ske efter Talemethoden, og ved hans energiske Optræden kom Døvstummeinstituttet i Fredericia i Stand i 1881. Talemethodens sejerrige Fremtrængen her i Landet er i væsentlig Grad bleven støttet og baaret af H. -- Til Oplysning om hans Døvstummevirksomhed kan endnu meddeles, at han i 1868 besøgte en stor Del af Udlandets Døvstummeinstitutter, at han i 1872 var en af Lederne ved et Møde i Kjøbenhavn af de nordiske Abnormskolers Lærere, og at han var et virksomt og indflydelsesrigt Medlem af en i 1888 nedsat Kommission, der bl. a. foreslog, at Staten skulde overtage de Kellerske Anstalter og oprette en Døvstummeskole i Nyborg, hvilket førte til Loven af 11. April 1890.

 

 

Malling-Hansens mest kjente oppfinnelse, skrivekuglen. Ovenstående 1878-modell ble sommeren 2007 solgt for over 100.000,- Euro. Copyright: Auction team Køln
Dette treet, som står i hagen utenfor forstanderleiligheten ved Døvstummeinstituttet, ble plantet da bygningen ble oppført. Kanskje Malling-Hansen målte tykkelsen av dette treet i forbindelse med sine studier? Foto: Sverre Avnskog

 

 

Hans Interesser vare imidlertid ikke udelukkende ved hans Forstandergjerning. Hans rige Opfinderbegavelse kunde umulig lade ham blive uforstyrret ved den. Da han saaledes havde udregnet, at man gjennemsnitlig udtaler o. 20 Lydtegn i Sekundet, men kun kan nedskrive 4, medens en Fingertaler i Døvstumme-proget kan gjengive 12, førtes han til at tænke over Muligheden af at kunne naa en for alle læselig Gjengivelse af Lydtegn, der kan følge Talen. Med stort mekanisk Snille fremstillede han nu den saakaldte Skrivekugle (1870), der har sit Navn af det halvkugleformede Stempelstykke, i hvilket han samlede alle de Typer, som den skrivendes Haand skal anslaa. Og med mærkelig Genialitet fuld kommengjorde han efterhaanden dette Apparat, til det virkelig løste Opgaven, hvad der anerkjendtes paa flere Udstillinger. Han syslede med Skrivekuglen til ind i Firserne, men trods betydelige Understøttelser, bl. a. fra Staten; lykkedes det ikke at faa den fremstillet ad fabrikmæssig Vej paa en saadan Maade, at den kunde optage Kampen med nærgaaende amerikanske Konkurrenter. Hans Resultat af denne Opfindelse blev kun Skuffelse og Tab. Men derfor var han lige ufortrøden. Og da Indførelsen af et nyt Bespisningsreglement i 1877 ved Døvstummeinstituttet lod ham begynde nogle daglige Vejninger og Maalinger af Instituttets Elever, førte de ham ind i nye og omfattende Studier. Han blev ikke staaende ved at veje og maale nogle enkelte Børn til spredte Tider, men indførte daglige Massevejninger Aar igjennem og udfandt herved, at der er bestemte Perioder i Børns Højde- og Tykkelsevæxt, uafhængige af deres Ernæring og Beskæftigelse. Og hans Studier fik ikke alene Betydning for Fysiologien, men ogsaa for Meteorologi og Astronomi. Gjennem en Række skarpsindige og geniale Undersøgelser paaviste han, at Perioderne i Børnenes Væxt og Vægt skyldes kosmisk Indvirkning, ja at alle organiske Funktioner paa Jorden ere i uafbrudte og samstemmende Intensitetssvingninger, til hvilke Impulserne udgaa fra Solen, i det de komme i eller med dens Varmestraaler. Han udgav forskjellige Skrifter herom, som han betegnende nok nummererede som «Fragmenter»; det var «Udsigtspunkter over store og rige Strækninger», der yderligere skulde bearbejdes. Men hvor meget der end her kan være, som Fremtiden nærmere skal belyse, og hvor beskedent han end selv saa paa sine Resultater, vakte de Opsigt rundt om i Evropa. H.s Navn var ved at blive et af vort Lands berømte, da han pludselig døde 27. Sept. 1890.

 

 

Malling-Hansens svigerfar, Søren Johan Heiberg, 1810-1871. Foto: Døvehistorisk Selskab
Malling-Hansens mor, Juliane Hansen, 1809-1885. Foto: Privat
Malling-Hansens første kone, Cathrine Georgia Heiberg, 1841-1876. Foto: Privat
Malling-Hansens andre kone, Anna Stenstrup, 1842-1897. Foto: privat

 

 

8. Sept. 1865 havde han ægtet Cathrine Georgia Heiberg (f. 27. Okt. 1841 d. 3. Okt. 1876), Datter af hans Forgænger som Forstander ved Døvstummeinstituttet i Kjøbenhavn, Søren Johan H., og Engelke Maria f. Rørdam, og 19. Nov. 1880 Anna Cathrina Maria Steenstrup (f. 9. Nov. 1842), Datter af Byfoged i Frederikshavn Michael Vogelius S. og Abelone Antoinette f. Lyngbye.



A. Petersen, Den Jonstrupske Stat.
Elvius, Danmarks Præstehist. 1869-84 S. 298.
Nord. Tidsskr. f. Blinde-, Døvst.- og Idiotskolen 1872.
Tidskr. f. Dofstumskolan II, Nr. 4 & 5; XI, Nr. 6.
Illustr. Tid. XII, 39; XIV, 91; XVII, 173; XXXII, 13.



C. Nyrop.

 

Den Jonstrupske Stat. Utgitt i 1884 med tillegg i 1891.

 

                                     Den jonstrupske Stat.

 

                                                   ____

 

                                Personalhistoriske Meddelelser

 

                                                    om

 

                  Det kgl.blaagaard-jonstrupske Seminariums

 

                            Lærere og Dimittender 1790-1884

 

                               Med Tillæg og Rettelser til 1891

 

                                            samlede af

 

                                       Anders Petersen,

 

                                     Fhv.Lærer i Valløby.

 

                                          _________

 

 

 

                           Udgivet med Understøttelse af

 

                  Ministeriet for Kirke- og Undervisningsvæsenet.

 

 

 

 

 

 

Anders Petersen, 1827-1914. Foto: Det Kongelige Bibliotek

JMC BAGGRUNDSINFORMATION: Jonstrup Seminarium var Danmarks første skolelærerseminarium. Det startede på gården Blaagaard på Nørrebro i København i 1790 og flyttede i 1808 til Jonstrup ved Ballerup. Dér fungerede seminariet frem til 1955, da det flyttede til Lundtofte gamle skole. Flyvevåbnets Officersskole overtog de gamle bygninger i Jonstrup. I dag bruges skolen til forskellige formål: der er en børnehave, en efterskole for unge mennesker og en boule-klub i parken.

 

Læreruddannelsens historie i Danmark i perioden 1790-1990 er beskrevet i en udstilling under Dansk Skolemuseum på Jonstrup. Samlingen er åben hver første søndag i måneden kl 14-16.

 

Jonstrup spillede en meget stor rolle for Rasmus Malling-Hansens udvikling. Han var studerende fra 1851 og dimitteredes i 1854. I hele livet holdt han kontakt med sine kammerater og lærare fra Jonstrup, og ved seminariets 100-årsjubileum var RMH – trods hans svækkede helbredstilstand – den drivende kraft i de storstilede arrangementer for at fejre seminariet. Han var også hovedtaler (se ”First among Equals! The Jonstrup Anniversary in 1890”).

 

Men også Rasmus to yngre brødre fik deres læreruddannelse på Jonstrup: Thomas Jens Jørgen dimitteredes i 1856 og Johan Frederik Oluf Emanuel i 1859. Desuden fik også Rasmus Malling – brødrenes norskfødte plejefar – sin uddannelse ved Jonstrup: Han dimitteredes i 1808, hvorefter han fik pladsen som lærer i Hunseby samme år.

 

Karakterskalaen dengang ved Jonstrup var:

 

1* = udmærket duelig
1 =  meget duelig
2 =  duelig
3 = ej duelig

 

RMH fik højeste karakter! Hans to brødre fik hovedkarakteren "meget duelig".

 

Anders Petersens bog indeholder detaljerede persondata, og disse gengives i det følgende. Hver og en af eleverne og lærerne havde et nummer for identifikation. Det er at bemærke at forfatteren for RMHs del angiver, at han har de biografiske data fra RMH selv (ikke fra andre kilder), dvs de er helt sikkert korrekte. Det samme gælder data fra de to brødre.

 

SA: Det er bevart tre brev som Malling-Hansen skrev til Anders Petersen:

1883.03.10, 1883.07.06, og 1883.07.09

 

Han har også fått en artikkel på Wikipedia.

 

 

 

Blaagards Seminarium
Oversiktsbilde over Jonstrup

Om Rasmus Malling:

Nr 867), dimitteret 1808 efter 3 Aar. Malling, Rasmus, født i Porsgrund i Norge 16/3 1787, Søn af Toldkasserer Rasmus M.; - kom 12 Aar gl. til Danmark, hvor hans Opdragelse og Oplærelse paa Seminariet bekostedes af Lehnsbaron Michael Herman Løvenskjold (død 9/4 1807). – 1808 kaldet af Grev Friederich Knuth til Lærer i Hunseby; død 7/5 1857.

    

     Gift 21/10 1808 med Ane Marie Kragelund, f. i Randers 22/7 1767, død 18/4 1835, Datter af Kobbersmed K. og R. Høvring.

 

Om Rasmus Malling-Hansen:

 

Nr. 439) Dimitteredes 1854 efter 3 Aars studier, Hansen, Hans Rasmus Malling Johan (med første karakter), f. i Hunseby v. Maribo 5/9 1835, Søn af Lærer i Havlykke Johan Frederik H. (f.28/10 1810, død 19/7 1839)og Juliane Marie Cathrine Matzen (f. 9/9 1809). – Hjælpelærer i Maglemer 1 Aar fra 1/7 1854; Student 1858; 10/1 1859 Lærer v. det kgl.Døvst.Instit. i Kbh.; 1/10 1861 p. Regentsen; 1/10 1862 Lærer v.det kgl.Døvst.Instit. i Slesvig By; 23/4 1863 – 0/2 1864 Forstander smsteds; Cand.theol. 27/6 1865 (højeste Karakter); 0/6 s.Aar Forst. Og Førstel. v. det kgl.Døvst.Instit. i Kbh. og 4/9 s.Aar tillige Præst smsteds; 31/5 1872 Fortjenst-medaillen i Guld; 26/6 1876 Ridder af den svenske Vasaorden og 2/2 1880 Ridder af Dannebrog. – 1882 tilllige Underdirektør v. det kgl. Døvst.Instit.i Fredericia; boer i Kbh.

    

     Gift 1.Gang i Kjeldby 8/9 1865 med Cathrine Georgia Heiberg, f. i Kbh. 27/10 1841, død 3/10 1876, Datter af Prof. Søren Johan Heiberg (f.1/6 1810, fra 1839-1865 Præst og Forst.v.Døvst.Instit., Ridder af Dannebrog 6/10 1852, død som Sognepræst i Kjeldby 15/1 1871)og Engelke Marie Rørdam (f.22/3 1814, død 6/9 1855). – Gift 2.Gang i Kbh. 19/11 med Anna Cathrina Maria Steenstrup, f.9/11 1842, Datter af By- og Herredsfoged i Frederikshavn Michael Vogelius Steenstrup (f.12/6 1809, død 12/6 1855)og Abelone Antoinette Lyngbye (f.26/6 1814). – 7 Døtre af 1ste Ægteskab.

    

     Malling-Hansen modtog for Opfindelsen af sin berømte ”Skrivekugle”, der har vundet stor Anerkendelse overalt, i 1873 den østerrigske-ungarske Guldmedaille ”pro literis et artibus” og ved Verdensudstillingen i Wien samme Aar den saakaldte ”Fortschritts-Medaille”; paa den nordiske Udstilling 1875 fik hans Maskiner 1ste Medaille og paa Udstillingen i Paris 1878 Guldmedaille.

    

     Har Udgivet: Forslag til et Døvstumme Institut i Jylland, 1880, og i Forening med J. Keller: ”Smaablade for Døvstumme”, 1872. – Sml. Wibergs Præstehist. Og ”Søndags-Posten” for 10/9 1882.

 

I tillægget fra 1891:

 

Nr 439) Malling-Hansen, død af et Slagtilfælde 27/9 90; hans Moder død i Ringsted 13/5 85.

 

I hovedbogen:

 

Nr 479) dimitteret 1856 efter 2 Aar, Hansen, Thomas Jens Jørgen, f. i Hunseby 31/7 1837, Broder til Nr 439. – 1/7 1856 Hjælpel. I Hunseby, konstitueret smsteds 26/5 1857; 11/1 1861 Lærer i Skjelstrup og Kj. (??) i Hunseby; 27/12 1876 kgl. Udnævnelse til Førstel., 19/1 1877 konstitueret og 13/4 1883 Inspektør v. Borgerskolen i Ringsted; Translatør i Engelsk. – Ugift.

 

I Tillægget fra 1891:

Nr 479) T.J.J.Hansen gift i Frederiksberg 20/10 86 med Andrea Henriette Mathilde Thaning, f. i Vollerslev 12/8 50, Datter af Sognepræst ….(ulæseligt) ..i Lyderslev, Andreas Thaning (f.11/11 1805, død i Kbh. 16/5 90) og Henriette Wilhelmine Tønnesen (f.11/9 10). 1 Søn.

 

I Hovedbogen:

 

Nr 451) dimitteret 1859, 2 Aars studier, Hansen, Johan Frederik Oluf Emanuel (1), f. i Hunseby 3/6 1839, Broder til Nr 439. – 1/9 1859 Hjælpel. I Våbensted; Koll. 22/3 1861 Lærer i Hunseby; 9/3 1877 i Skelstrup or Organist v. Hunseby Kirke v. Maribo.

 

I tillægget fra 1891:

Johan Frederik Oluf Emanuel Hansen - gift I Hunseby den 18/4 1878 med Nielsine Jeppesen, født i Utterslev den 30/1 1855, Datter af Parcellist J. Nielsen (f. 10/12 1817) og Ane Kirstine Rasmussen (f. 24/10 1824). - 2 Børn."

 

 

Thomas Jens Jørgen Hansen, 1837-1919. Foto: Privat
Jørgen Hansen gjorde som sin eldre bror, og endret sitt navn. Som voksen underskrev han seg med Jørgen Jensen Thaning-Hansen.
Jørgen var lærer og inspektør ved Ringsted Borgerskole, som her er fotografert i 1903. Dessverre kjenner vi ingen fotografier av hans familie, og ingen av barna fikk etterkommere.
Johan Frederik Oluf Emanuel Hansen
Johan Frederik levde fra 1839 til 1918
Johan Frederiks hustru, Nielsine Jeppesen, 1855-1943
Ekteparets to barn, Juliane Marie og Jørgen. Datteren fikk mange barn og slekten har mange etterkommere i dag.

Biografisk optegnelse om Malling-Hansen som studerende ved Københavns Universitet

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

 

Rigsarkivet har et eksemplar af Herman Friis-Petersens[1] omfattende værk: ”Studenterne ved Københavns Universitet”, med fortegnelse over samtlige registrerede studerende i perioden 1479-1880, med korte persondata og litteraturhenvisninger om hver enkelt.
Rasmus Malling-Hansen findes registreret i det bind som dækker perioden 1829-1880, 1.Bind-II under bogstaverne fra Fr.-K. som følger:

 

HANSEN, Hans Rasmus Malling Johan (1858 privat), født 1835 død 1890,

 

Forstander og Præst v. Døvstummeinstituttet i Kbh.

 

(Grohshennig I/525  -  Biogr.Lex. 15/265  -  A.Petersen: Den jonstrupske Stat 123)

 

Angående de tre kilder Friis-Petersen angiver bør nævnes følgende:

 

Grohshennig:  Max Grohshennig (fødsels- og dødsår ukendte) var sekretær ved Dansk Genealogisk Institut. Han udgav, sammen med Theodor Hauch-Fausbøll (1879-1948), ”Danmarks Præstehistorie 1884-1911” i 1912, publiceret af Dansk Genealogisk Institut.
Vi har ikke denne tekst på vor hjemmeside, men jeg agter at søge Grohshennigs værk.  Vi har dog på vor side med personoplysninger om RMH kapitlet i værkets forgænger, nemlig Elvius: ”Danmarks Præstehistorie” 1869-1884.

 

Biogr. Lex.:  Dette henviser til en tekst vi allerede har: Biografisk Lexikon bind 15, side 265, skrevet af industrihistorikeren Camillus Nyrop, 1843-1918.

 

A. Petersen: Dette er Anders Petersens (1827-1914) publikation, hvor RMH er optegnet på side 123. Også denne takst har vi på vor side med biografiske informationer om RMH.

 

 

[1] JMC: Herman Friis-Petersen (fra 1956 Friis), 1892-1962, er en af de mest betydningsfulde bidragsydere til dansk personalhistorisk forskning gennem tiderne.  Han publicerede en lang række slægts- og personalehistoriske studier og fortegnelser. Hovedværket er hans fortegnelse over studenterne ved Københavns Universitet. Et andet værk fra hans hånd, som også kan vise sig at være relevant for Malling-Hansen-forskningen er: ”Dimittenderne fra de danske Skolelærerseminarier og Privatisterne 1781-1880” med udførlige litteratur og kildehenvisninger. I denne fortegnelse må man formode at ikke bare RMH men også hans to yngre brødre er registrerede samt fosterfaderen Rasmus Malling, som jo også studerede ved Jonstrup-seminariet (på hans tid dog beliggende i Blaagaardsgade).  Dette senere værk blev dog desværre ikke trykt, men jeg agter at søge det på RA, KB, Dansk Genealogisk Institut og lignende arkiver. (Kilde: DBL).


Nationaltidende 1891.01.10.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

 

’Skifteretten’ er en afdeling af en byret. Byretten er placeret i de fleste større byer i Danmark. Skifteretten behandler spørgsmål om skifte af formuer, dvs når formuer helt eller delvis skal flyttes fra en person til en anden, eller fra en virksomhed til en anden eller flere. Anledningen til sådanne sager er typisk dødsfald, konkurser og skilsmisser.

 

’Proklama’ er en offentlig bekendtgørelse, hvorved man indkalder kreditorer eller arvinger til at gøre deres krav (i et bo) gældende inden en vis frist.

 

- - - - -

 

Under Skifteretten.

 

- - - - - Den 13. Januar udløber Proklama i Boet efter Forstanderen ved Døvstummeinstitutet Hans Rasmus Malling Hansen. - - - - - - -


Den originale notisen.
Utsikt mot Døvstummeinstituttet i København, der Rasmus Malling-Hansen levde hele sitt yrkesaktive liv sammen med sin familie. Foto fra internett.
Den aktuelle utgaven av avisen.

Dagbladet 1891.03.21.

[1].Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner og kommentarer ved Sverre Avnskog.

 

Beslutningen om tillægsbevillingen – i praktiken en enkepension – var sikkert kærkommen for enken Anna Malling-Hansen og for hendes stedbørn. Men beløbet var beskedent – knap tilstrækkeligt for at opretholde eksistensminium. Dog var dette det almindelige, gængse beløb til enker efter højt fortjente mænd.

 

Vi skal også huske på, at på dette tidspunkt ikke alle døtrene boede hjemme hos Anna; i 1891 var Juliane 25 år gammel, Engelke 23, Emma 22, Zarah 21, Johanne 18, Karen 17 og Marie 16 år gammel.

 

Jeg vil tro, at Juliane da allerede var blevet gift med Maximilian Dankert og dermed havde flyttet sammen med ham. Engelke havde arbejde – først på ’Idiotanstalten Gl. Bakkehus’ og senere på det kgl Blindeinstitut. Emma havde antagelig en vis indkomst af engelskundervisningen, plus at hun på et tidspunkt flyttede til Slagelse og arbejdede som lærerinde ved Frk Branners pigeskole. Zarah blev gift sommeren 1890 med Fritz August Bech, og var derfor også flyttet hjemmefra.

 

Det er dog meget muligt – ja mest sandsynligt – at Anna i 1891 boede sammen med de tre yngste, Johanne, Karen og Marie, og at disse tre piger ikke havde nogen indkomst.

 

I Nationaltidendes udgave 6 oktober 1891 noteres, at kultusministeriet har indstillet Anna til at modtage 400 kr. for finansåret 1891-92. Denne bevilling blev gentaget i en række af år med samme beløb.

 

SA: Det varte ikke lenge etter farens død før både Emma og Johanne fikk sin egen inkomst. Emma ble ansatt ved Frk. Branners pikeskole i Slagelse i april 1891, mens Johanne fikk arbeid ved skolen i 1892. I følge noen kilder hadde Engelke sine første yrkesakrive år ved Døvstummeinstituttet, og Johanne skal også ha arbeidet der noen år, men da først senere. Såvidt vi vet, ble Karen utdannet sykepleier. Vi kan nok trekke den konklusjonen at Anna i de fleste årene frem til sin død i 1897 bodde sammen med de to yngste søstrene, Karen og Marie.

 

- - - - - -

 

Tillægsbevillings-Loven.

 

- - - - - -Folketingets Finansudvalg har afgivet Betænkning over Tillægsbevillingsforslaget for indeværende Aar. - - - - -
Som nye Bevillinger opføres bl.A. en aarlig Understøttelse til Enkefrue Malling Hansen paa 400 Kr. - - - - - - -

 

[1] JMC: også i Jyllandsposten 1891.03.22.


Den originale notisen.
Familien Malling-Hansen fotografert få år etter Rasmus Malling-Hansens død. Fra venstre ses Juliane, Johanne, Zarah, Marie (foran), Engelke (bak), Anna, Zarah (datter av Zarah og Fritz), Fritz August Bech, Karen og Emma. Foto: DKB.
Den originale utgaven av Dagbladet.

Dagbladet (København) 1891.03.24.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

 

Foreningen 23.April 1882 var virksom fra 1882 til 1974 og drev børnehjemmet Dohns Minde, Ordrupvej 1 (ifølge andre kilder nr 122, men det kan jo have ændret sig gennem tiderne) i Charlottenlund.

 

Det ville have glædet Rasmus Malling-Hansen, at den ansvarlige læge for børnehjemmet, dr Driebein, havde replikeret hans undersøgelser af børnenes svingninger i vægt og højde – og at han havde fundet udmærket overensstemmelse med Malling-Hansen fund!


Hans Carl Emil Carstensen, 1837-1922, journalist, redaktør, politiker. Foto: DKB.
Carl Driebein, 1836-1907, Dr. med. Foto: DKB.
Lars Christian Jørgen Brøchner-Larsen, 1829- 29 november 1891. Lærer, senere skoleinspektør. Foto: DKB.

 

- - - - -

 

    Foreningen 23.April 1882 holdt iaftes ordinær Generalforsamling under Ledelse af Redaktør Carstensen[1]. Formanden, Pastor Petersen, aflagde Beretning. Antallet af Børn i Hjemmet ved Hellerup var nu steget til 64. Dr. Driebein[2] havde især foretaget en Række Undersøgelser af Børnene for at faae konstateret, hvorledes de trivedes, og Resultaterne stemte udmærket med dem, Pastor Malling Hansen i sine tidligere andetsteds foretagne Vejninger var kommen til. Medlemsbidraget udgjorde 8614 Kr., Plejebidraget 3625 Kr.  I Børnehjemmet havde Husholdningen kostet 4018 Kr. Til Medlem af Bestyrelsen gjenvalgtes Skoleinspektør Brøchner-Larsen[3], Fuldmægtig Levin og valgtes Redaktør Carstensen.

 

 

 

[1] JMC: Med al sandsynlighed drejer det sig om Hans Carl Emil Carstensen, 1837-1922, journalist, redaktør, politiker. Knyttet til Avertissementstidende, Dagbladet, Berlingske Tidende, Dagstelegrafen, Dagens Nyheder og Nationaltidende. Journalistforeningens formand 1893-1906.
(Kilde: Dansk Wikipedia)

[2] JMC: Carl Driebein, 1836-1907, Dr. med.

SA: Interessant å legge merke til at Carl Driebein har samme etternavn som en av forstanderne ved Jonstrup Seminarium, Viggo Andreas Vilhelm Driebein, 1820-1878, forstander på Jonstrup fra 1868 til 1878.

[3] JMC: Lars Christian Jørgen Brøchner-Larsen, 1829- 29 november 1891. Lærer, senere skoleinspektør. Dimitteredes fra Jonstrup Statsseminarium 1853 – dvs året før Rasmus Malling-Hansen, hvilket indebærer, at de har kendt hinanden.

SA: Brøchner-Larsen skrev en meget god nekrolog over Malling-Hansen i Dansk Lærerforenings blad.


Den originale notisen i Dagbladet.

Den aktuelle utgaven av avisen.

Kjøbenhavns Adressecomptoirs Efterretninger 1891.06.19.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

 

Vi bliver ofte forbløffede over, hvor hurtigt virkeligheden forandres i dagens moderne verden. Og – omvendt sker det også, at vi forbavses over, at institutioner og virksomheder lever videre gennem mange,mange generationer. Det var den fornemmelse jeg fik, da jeg læste artiklen i Kjøbenhavns Adressecomptoirs Efterretninger og sidenhen fandt ud af, at den forening, som Rasmus Malling-Hansen var medlem af – og var repræsentant for – stadig eksisterer og har precis samme formål som i 1891! Foreningen hedder idag ’Dannebrogsriddernes Forening af 1888’ og har adresse Vagtelvej 67, Frederiksberg. De har en hjemmeside, hvoraf det fremgår, at foreningens anliggender stadig varetages af et repræsentantskab, som nu om dage består af 30 medlemmer, der vælges på en generalforsamling af foreningens medlemmer.

 

Ved årsmødet i 1890 havde foreningen 664 årsbidragsydende medlemmer og 72 livsvarige medlemmer.

 

I relation til vore interesser kan vi altså konstatere, at Malling-Hansen var et aktivt medlem af denne forening. Og man kan jo så også håbe for hans enke, Anna, og de yngste døtre, at foreningen i nogen grad kunne bidrage til deres forsørgelse efter Malling-Hansens død den 27 september 1890.

 

Jyllandspostens udgave den 20 juni 1891 har lidt yderligere detaljer, hvoraf det fremgår, at ydelserne til efterladte enker var få og små – fra 100 til 200 kr per person.

 

- - - - -


Heinrich August Theodor Kauffmann, 1819-1905, dansk officer. Foto: DKB.
Christian Gustav Harboe, 1811-1890, justitsraad, kasserer Grønlanske Handel. Foto: DKB.
Adolph Skrike, 1811-1891, kolonialdirektør, cand. jur. Foto: DKB.
Carl Michelsen, 1853-1921, guldsmed, ordensjuveler. Foto: DKB.
Den originale notisen.

     Foreningen til Understøttelse af Dannebrogsridderes Efterladte holdt igaar aarlig Generalforsamling. Formanden, Generallieutenant H. K a u f f m a n n[1]  meddelte først, at Hs. Maj. Kongen havde overtaget Protectoratet over Foreningen. Han udbad sig Forsamlingens Bemyndigelse til at bringe Hs. Majestæt Foreningens Tak, hvilken gaves ved at Forsamlingen reiste sig.

 

     Han mindede dernæst om afdøde Bestyrelsesmedlem, Justitsraad  H a r b o e[2]  samt om de afdøde Repræsentanter, Geheimelegationsraad  S k r i k e[3]  og Forstander H. R. M a l l i n g – H a n s e n. Til Repræsentanter istedetfor de tre Afdøde valgtes Afdelingschef H a a r l e v, Vexelmægler  L o r c h, og Hofjuveler  M i c h e l s e n[4].

 

     Af Aarsberetningen fremgik det, at der i 1890 var indmeldt 117 ny Medlemmer, hvoraf 9 livsvarige. Foreningens Grundfond var 10,320 Kr. Der var udredet omtrent 800 Kr. i Understøttelse til Enker efter Medlemmerne.

 

[1] JMC: Heinrich August Theodor Kauffmann, 1819-1905, dansk officer, højtstående og med både militære og politiske opgaver. Havde gennem mange år mange nøglepositioner i foreninger af forskellig art.

[2] JMC: Det eneste jeg har kunnet finde om denne person er, at han var født 1802 og døde den 7 december 1890.

[3] JMC: Adolph Skrike, 1811-1891, kolonialdirektør. Døde den 23 januar 1891 i København.

[4] JMC: Carl Michelsen, 1853-1921, guldsmed. Stærkt involveret i Danmarks deltagelser i forskellige verdensudstillinger.


Headingen fra Dannebrogriddernes forening af 1888 sin webside.
Den aktuelle utgaven av avisen.