Strid med Georg Jørgensen i 1889.

SA: Vi presenterer her et telegram fra Rasmus Malling-Hansen til hans kollega, forstanderen ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet i Fredericia, Georg Jørgensen. Telegrammet kan anses som kulminasjonen av feilaktig informasjon om bakgrunnen for opprettelsen av instituttet i Fredericia, som ble publisert i den danske pressen, samt Georg Jørgensens "beriktigelse", som i realiteten kun var en delvis beriktigelse, men dessuten en bekreftelse av ukorrekt informasjon. Vel, avslutter han sin artikkel med å gi Malling-Hansen æren for opprettelsen av instituttet i Fredericia, men ellers er hele hans "beriktigelse" en slags hyllest til hans egen betydning for utbredelsen av talemetoden i Danmark.

Det bør sies helt klart at Georg Jørgensen hadde absolutt intet å gjøre med opprettelsen av instituttet i Fredericia. Det var Malling-Hansens forslag som førte til etebleringen av et institutt i Fredericia som skulle undervise etter talemetoden. Det var også Malling-Hansens fortjeneste at Georg Jørgensen i det hele tatt ble ansatt i stillingen som forstander i det nyopprettede instituttet, og det var takket være Malling-Hansen at han kunne utføre sin store livsgjerning som forstander for et institutt som underviste etter den metoden han brant så sterkt for. Malling-Hansen sørget for å legge forholdene til rette for at Georg Jørgensen fikk utfolde hele sin rike personlighet i en stilling som var som tilpasset ham som hånd i hanske. Riktig nok kunne Jørgensen fått stillingen ved å søke på lik linje med andre interesserte, men det er en kjent sak at det var Malling-Hansens initiativ som ført til at Jørgensen fikk stillingen.

Likevel unnslo han seg ikke for forsøke å ta æren for at talemetoden ble benyttet i så stor grad innen undervisningen av de døvstumme barna i Danmark. Jeg har den største forståelse for at Malling-Hansen reagerer meget sterkt på Georg Jørgensens fordreining av de faktiske forholdene.

Man kan kanskje anse at Malling-Hansens reaksjon var noe voldsom, i og med at Georg Jørgensen ikke legger skjul på at RMH skal ha æren for opprettelsen av instituttet i Fredericia, men til RMHs unnskyldning, kan man anføre, at Georg Jørgensen kanskje burde ha uttrykt langt tydeligere sin takknemlighet overfor RMH for å ha medvirket til at han i det hele tatt fikk stillingen ved Fredericia. Jørgensen var tross alt bare en helt vanlig lærer ved instituttet i København, da Malling-Hansen bidro til å skaffe ham en langt mer betydningsfull stilling.

Man bør også se RMHs reaksjon i lys av at han tidligere også hadde måttet stride mot en annen av de store pionerene innen undervisningen av døvstumme barn i Danmark. Johan Keller, som var direktør for De Kellerske institutter, og drev sin døveskole basert på talemetoden, forsøkte også å ta æren for at talemetoden fikk en sentral plass innen hans fagfelt. Men sannheten var, at hans strid gikk ut på at talemetoden skulle bli helt enerådende innen undervisningen, akkurat slik Georg Jørgensen ønsket, men det fikk Malling-Hansen satt en stopper for. 

Det danske undervisningsministeriet sluttet seg til Malling-Hansens synspunkter, og resultatet ble den danske delingen, som medførte at talemetoden kun ble anvendt for de godt begavede "uegentlige døvstumme", altså de som hadde en hørselsrest eller en gang hadde vært hørende. Mens Døvstummeinstituttet i København fortsatte å undervis de "egentlige døvstumme", dvs de som var absolutt døve, samt de lite begavede døve. Dessuten ble tegnmetoden brukt for de "åndssløve" døve. Der Malling-Hansen innså at ulike grupper av døve ville kunne profitere på å undervises etter ulike metoder, best tilpassed deres kognitive evner og hørselsevner, gikk altså både Georg Jørgensen og Johan Keller inn for at absolutt alle de døve barna skulle undervises etter talemetoden, uansett deres utgangspunkt og evner.

Så Johan Keller og Georg Jørgensens "tapte" mot Malling-Hansens mer nyanserte synspunkter. Og ettertiden har felt en meget hard dom over talemetoden. Talemetoden var datidens moteretning og vant oppslutning til tross for at metoden overhode ikke kunne vise til gode resultater. Den bygde på en teori om at døvstumme barn kunne bli fullt og helt integrert blant samfunnets hørende, ved hjelp av leppeavlesning og egen tale, men hele teorien viste seg å være et urealistisk luftslott. Metoden førte til trettende og nedbrytende terping på å kunne avlese tale via leppene, og de døves språk viste seg heller aldri å kunne bli av en så god kvalitet at man forsto dem i en normal samtale mellom døve og hørende.Kun noen få svært begavede og delvis hørende barn kunne fremvise gode resultater.

Det viste seg også hurtig at det overhode ikke var dette de døve barna ønsket seg. De døve talte et språk, tegnspråket, som var internajsonalt, og de kunne treffe mennesker fra et hvilket som helst land, og kommunisere på sitt felles døvespråk. Og de døve ønsket selv å omgår andre døve, jobbe sammen med døve, ha organisasjoner og fellesskap med andre døve, finne kjæreste blant andre døve, og gifte seg med andre døve. Men det var egentlig kun en eneste av de store pionerene på slutten av 1800-tallet som innså dette: Rasmus Malling-Hansen. Alle de andre kjempet hardt for at talemetoden skulle bli enerådende, og når talemetoden faktisk vant innpass som metode for de "uegentlig døve" og begavede barna, så vokste den innbilning i deres sinn at det var de selv som hadde æren for det.

Men så var det altså Rasmus Malling-Hansens som sørget for at Danmark ble et foregangsland i verden, ved at undervisningen ble tilpasset elevenes eget behov, og bare de begavede, "uegentlige" døvstumme barna ble undervist etter talemetoden, mens de "egentlig" døvstumme og svakt begavede ble undervist etter tegnmetoden.

I moderne tid er talemetoden så godt som helt forlatt. Og nå kan mange døve barn gjøres "hørende" ved hjelp av implantater som kan oppfange lyd og sende det videre til hjernen som "digital tale" til tross for at hørselsnerven er skadet. Og i hjernen blir den digitale talen omskapt til menneskelige stemmer.

1889.12.03. Telegram fra RMH til Georg Jørgensen.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

For baggrundsinformation – se Malling-Hansens brev til journalist Edgar Collin 11 december 1889 med vor lange fodnote, som forklarer denne offentlige strid mellem Malling-Hansen og Georg Jørgensen. Udover at have været kolleger på det Kgl. Døvstummeinstitut i årtier, havde Jørgensen og Malling-Hansen også samarbejdet i kommissionsarbejdet 1888-89 angående ordningen af døveundervisningen og forsorgen for mentalt handicappede. Malling-Hansens telegram er et dramatisk øjeblik i hans relation med Georg Jørgensen.

Med rødkridt i øverste venstre hjørne: 605/1889

Forstander Jørgensen Døvst.Inst: Fredericia

Istedetfor en Rettelse af det urigtige ser jeg en Bekræftelse. Krigen altsaa erklæret.

                          Malling Hansen

3/12 89.

         Telegram