Dagbladet (København) 18660508.

Research, transcription og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Kommentarer og illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

JMC: I forbindelse med Dr. L. W. Salomonsens mange og udførlige artikler om døvstummesagen har jeg tidligere søgt efter en bevæggrund for hans engagement. Måske skal den søges i den undersøgelse han gennemførte i 1866 og som beskrives i Dagbladets artikel?

SA: For tilhengerne av talemetoden, som dr. med Salomonsen i høy grad var, hadde det selvsagt av den største interesse at de døvstummes taleorganer ble undersøkt, og at det eventuelt ble fastslått at de fleste av dem var fullt ut i stand til å lære å snakke. Man kalte på den tiden alle for døvstumme, selv om de ikke kunne snakke pga sin døvhet, og ikke fordi de manglet taleorganer.

Etter at vi her på www.malling-hansen.org har publisert mange artikler som omhandler striden mellom tilhengerne av talemetoden og tegnmetoden, har jeg fått stor interesse for å finne ut hvordan denne striden egentlig endte, og hvordan man i dag betrakter de to metodene opp mot hverandre. På Malling-Hansens tid eksisterte det tre mulige måter å undervise de døvstumme barna på:

Den "nye", tyske metoden, som kaltes talemetoden, som altså gikk ut på at de døve skulle lære å snakke og avlese de talendes leppebevegelser, slik at de kunne forstå hva som ble sagt. Når denne metoden ble anvendt, (som på Kellers døveskole og etter hvert Instituttet i Fredericia) var ulike måter å anvende tegn på, nærmest bannlyst, og man ønsket heller ikke at elevene på slike skoler skulle komme i kontalt med eldre døve, da de da ville kunne lære å kommunisere ved hjelp av tegnspråket, og det ville man for enhver pris unngå.

Den mere tradisjonelle metoden, også kalt den franske metoden, ble anvendt på Malling-Hansens institutt, og man kombinerte håndtegnene for alfabetet med skriveopplæringen. Håndtegnene ble brukt helt parallelt med innlæring av det skriftlige alfabetet samt lesing av ord og setninger. Man anvendte også et vidt spekter av hjelpemidler til anskueliggjøring, som f eks konkrete gjenstander, bevegelser, imitasjon, tegninger, plansjer og ordkort. (Dette ble også anvendt innen talemetoden). Malling-Hansen var ikke motstander av talemetoden, men mente likevel at tegnmetoden fungerte best overfor de egentlige døvstumme, altså barn som var født døve og som aldri hadde kunnet snakke. Han mente dessuten at metoden var den beste i forhold til elever med relativt svakt utviklede kognitive evner. Også Malling-Hansen frarådet å bruke de døves eget tegnspråk i opplæringen, selv om jeg har inntrykk av at man ikke var så rigide i avvisningen av døvespråket innen denne metoden som innen talemetoden.

Den tredje metoden, som ikke ble anvendt av noen på denne tiden, ville ha vært å bygge undervisningen på de døves eget språk - tegnspråket. Tegnspråket ble vel ikke egentlig regnet som et eget språk på den tiden, men har først i nyere tid blitt ansett som et selvstendig språk, med egen grammatikk og semantikk, egne dialekter og internasjonale variasjoner. Men selv om det finnes variasjoner både lokalt og internasjonalt, er dette språket et felles språk for alle verdens døde, og de kan tale sammen på tvers av landegrenser. Men dette de døves eget språk, ble altså mer eller mindre bannlyst i undervisningen, selv om alle visste at dette var de døves foretrukne språk og det språket de anvendte når de selv var samlet og talte sammen. Og man kan jo spørre seg: Hvorfor var det ingen som spurte de voksne døve og døvstumme om hvilket språk de selv ønsket skulle anvendes i opplæringen? I ale det jeg har lest av diskusjoner fra 1800-tallet, er det utelukkende de hørende autoritetene innen døveundervisningen som fører en til tider opphisset debatt, utelukkende bygget på sine egne teorier om hva som vil gi det beste resultatet. Og et viktig argument for tilhengerne av talemetoden, var at om de lærte å snakke og leppeavlese, så ville de døve kunne bli fullt ut integrert blant de hørende og fungere på lik linje med dem i samfunnet.

Og det var dessverre denne metoden som vant frem, og i løpet av få år ble talemetoden innført på stort sett alt av opplæringsanstalter i hele Europa. Men lærte de døve å snakke og avlese lepper i så stor grad at de kunne fungere godt sammen med hørende? Nei, dessverre ikke. Talemetoden ble aldri den suksess tilhengerne hadde forestilt seg. Og med årene ble det større og større misnøye blant de døve over denne metoden, som de opplevde som nærmest undertrykkende. Deres eget språk, det de selv ville tale og anvende seg imellom, ble helt neglisjert og undertrykt i skoleverket, og protestene ble etter hvert så stor gjennomm de døves egne interesseorganisasjoner, at myndighetene i det lange løp ikke kunne neglisjere dem. Jeg vet at i Norge, så ble talemetoden forlatt for godt på de siste skolene ca 1960. Fra da av er det døvespråket som har vært den basis undervisningen bygde på.

Det ble ganske tydelig etter hvert utover 1900-tallet at de døve slettes ikke ønsket å bli talende for å kunne fungere i samfunnet på lik linje med hørende. Og vi som har hørt døve snakke, vil godt kunne forstå hvorfor de føte stor forlegenhet i forhold til å snakke sammen med hørende. Deres tale ble ofte oppfattet som ubehjelpelig, ja, nærmest en parodi på normal tale. Mange har sikket hørt hvordan slik tale ble gjort narr av blant uforstående talende mennesker. Tvert imot å ville bli integrert blant hørende, søkte de døve sammen med sine egne, de søkte mot større sentra for å treffe flere døve, også internajsonalt, de ønsket å gifte seg med en i samme situasjon som seg selv, kort sagt det har vist seg at de døves aller største ønske har vært å danne samfunn med sine egne. Det var rent ut sagt tragisk at ikke fortidens pedagoger tok dette alvorlig i de første mange tiårene med opplæring av de døvstumme.

I dag er det blitt mer og mer vanlig med bruk av døvetolker i vårt moderne samfunn. Dette har vist seg som den aller beste metoden til å integrere døve mennesker i samfunnet. Døvetolker brukes i skoler, i forsamlinger, i nyhetsopplesning, gudstjenester, forelesninger og mange andre sammenhenger. Det som fortidens pedagoger ikke innså, at det var de døves eget språk man burde bygge på, har altså endelig blitt en realitet i vår tid. Med det ønsker jeg selvsagt ikke å antyde at den forgagne tidens pedagoger hadde noen ond vilje eller med vitende og vilje skapte problemer for de døve. Vi snakker her om meget idealistiske menn og kvinner, som hadde det aller beste for de døve og døvstumme i tankene når de utarbeidet sine teorier og metoder. Det må vi aldri miste av syne.

- Under Titelen L a r y n g o s k o p i s k e  I a g t t a g e l s e r  h o s   D ø v s t u m m e har Dr. L. W.  S a l o m o n s e n  i “Bibl. For Læger[1]” meddeelt de Erfaringer, som han har vundet ved Undersøgelse af Stemmeapparatet hos Døvstumme. Skjøndt disse Iagttagelser kunne synes ganske at ligge udenfor Publikums Interesse, have de dog en ikke ringe praktisk Betydning med Hensyn til den Methode, hvorpaa de Døvstumme lettest kunne bringes i Berøring med Omverdenen. Der gives som bekjendt i denne Henseende to meget forskjellige Opdragelsesmethoder, den ældre, hvor de Døvstumme ved det saakaldte Fingersprog meddele sig til hverandre, og en yngre, hvor man stræber at udvikle Taleorganerne saaledes, at Lyden bliver artikuleret, saa at de Døvstumme deels selv kan lære at tale, deels ved Mundens Bevægelse hos Andre kunne opfatte, hvad disse sige. Den første Methode, der anvendes paa det kgl. Døvstummeinstitut, har det Fortrin at være let opfattelig for de Døvstumme, men har den betydelige Mangel, at disse kun kunne sætte sig i Forbindelse med saadanne Personer, der selv have lært Fingersproget, eller med andre Ord, de Døvstumme selv og disses allernærmeste Bekjendte. At den Døvstumme derved kommer til at bevæge sig i en engere Kreds, hvorved han bliver mere aandelig isoleret, er ligesaa indlysende, som at den modsatte Methode vel er langt sværere at lære, men til Gjengæld viser ulige større Resultater for den Døvstummes aandelige Liv.

     Denne sidste Methode anvendes i det af Cand. theol. Keller oprettede private Døvstummeinstitut, der nu tæller et temmelig betydeligt Antal Elever, hvoraf flere allerede ere gaaede over i det borgerlige Liv. Der er imidlertid fra engelsk Side gjort den Bemærkning, at Døvstumheden ikke sjeldent skulde hidrøre fra, at Stemmeorganerne og navnlig Stemmebaandene befandt sig i en anomal Tilstand, der umuliggjorde enhver Anvendelse af Lydmethoden. Navnlilg vil en engelsk Læge have gjort den Erfaring, at Stemmebaandene undertiden manglede, og det er i denne Anledning, at Forf. med Strubespeilet har undersøgt Stemmeorganerne hos et betydligt Antal Elever i det Kellerske Institut, da det større kgl. Institut synes at have lidt noget af Fornemhedens Utilgjængelighed. Ved de anstillede Iagttagelser fremgik det som Resultat af en stor Række tildeels temmelig vanskelige Undersøgelser, at Stemmeorganerne ikke hos Nogen frembød en saadan Anomali, at Lydmethoden maatte ansees for upraktisk, og de fra engelsk Side meddeelte Resultater maae da enten beroe paa en Feiltagelse eller en reen Tilfældighed.